Sakte. Sakte. Plutselig!

Året er 2018. Måneden er august. 2638 atleter har inntatt København by. De har svømt 3,8 kilometer i Amager Strandpark, syklet 180 kilometer opp Strandvejen og ned Kongevejen. Nå løper de den 42,2 kilometer lange maratonruten på kryss og tvers av havnefronten mot mål.

Ikke så langt fra Nyhavn står en høy, slank mann som holder seg på knærne og ler. Mannen, med startnummer 2029, er to fattige kilometer fra å fullføre sitt andre Iron Man-løp. Han er så sliten, så sliten. Hans mentale utholdenshetstriks for ikke å miste konsentrasjonen, er å gjenta «tre ganger tre er ni», inni seg. Nå er det så vidt han klarer å mane frem tallet tre. Mentalt befinner han seg i den dypeste kroken av kjelleren. Han har aldri vært der før og han har alltid lurt på hvordan det ser ut der. Det er litt eksistensielt, litt som å få svar på: Hvem er jeg?

Plutselig, ut av ingenting, er det en liten grønn skikkelse som flasher opp i hodet hans og synger: «I feel like dancing!» Audun Wickstrand Iversen begynner å le. Han ler så han nesten griner. Det er så absurd. Han har presset seg selv til det ytterste, og selv da er det full komedie i hodet hans. Han ler så han er nødt til å stå dobbelt. Hjelpemannskapet ser den krokete, ristende mannen og iler til. Audun skjønner at han må skynde seg å vise at han faktisk er ved sine fulle fem. Han tar seg sammen, løfter hendene og vifter dem bort. «Nei, nei. Jeg skal fullføre», sier han og prøver å sette opp et troverdig fjes. Han løper leende videre og inn til mål. Den helstøpte kontorkroppen løper inn til sin andre fullført Iron Man på tiden 14:57:32.

Tekno-optimisten

– Jeg liker å le!

Audun Wickstrand Iversen er en positiv type. Når DNB-analytikeren snakker, skriver og foreleser, er det veldig ofte i rollen som teknologioptimist. 

– Jeg valgte å ta den rollen. Den var ledig. Pessimistrollen var det så mange andre som hadde tatt, sier han. Det glimter til i øynene hans idet han lener seg fremover: 

– Du vet hva vi sier i den bransjen her? Pessimisten høres smart ut. Men optimisten vinner. Hahaha!

Det siste året har optimisten virkelig vunnet. DNB Disruptive Muligheter, fondet Audun leder, ble kåret til verdens 2. beste fond blant 30.000 aksjefond over hele verden i 2024. Å spekulere i fremtiden har aldri vært så «crazy», som Audun sier det.

– De neste fem årene kommer mange ting til å bli snudd på hodet, spår analytikeren. 

Da Audun vokste opp i Drammen på 70- og 80-tallet var Donald Duck-bladene fulle av fremtidsvisjoner for år 2000, med roboter og flyvende biler. Så kom 90-tallet. Og 2000-tallet. Og ennå har vi ikke sett en flyvende bil i byene våre. Så hvorfor skal vi tro at det faktisk kommer nå?

– Det er sånn teknologien utvikler seg. Sakte, sakte, plutselig, sier Audun. 

I det lille møterommet i DNBs hovedkontor i Dronning Eufemias gate i Oslo tegner og forklarer han på norsk, engelsk og med begge armene. Han forteller om tiden det tar fra tegnebrett til virkelighet og gjennombrudd for ny teknologi. Det er to skritt frem og et tilbake. Helt til det såkalte «inflection point», det punktet der teknologien når et vendepunkt som gjør at den dramatisk endrer retning. Audun forklarer at teknologien først må bevise at den virker, punktet han kaller «proof of technology», og deretter at den kan bli forretning, altså at folk faktisk vil ha den, «proof of concept». 

– Når de to er på plass, da kan du skalere og distribuere. Det er først da utviklingen blir synlig for oss, sier Audun. 

– Jeg har jobbet mye med teknologi. Aldri vært så crazy som nå, sier Audun og ler litt av sin egen engelskspråklige enkelhet.

 – Jeg finner ikke noe bedre ord for det.

Engasjementet springer fra ordene når han snakker. Han forklarer så vi nesten forstår alt sammen. Snart er AI-agentene, våre nye «digitale vaktmestre», så smarte og robotene så gode, nesten like avanserte som en menneskehånd, at vi får de første humanoidene inn i stuene våre. Han tror ikke vi kommer til å kjøpe bil i fremtiden. Tvert imot. Bilene blir selvkjørende og bestilles når vi trenger dem. Droner kommer til å ta over mye av transporten. Men humanoider, det tror han vi skal eie. Hvert hjem, sin robot. Kanskje kan den rydde ut av oppvaskmaskinen og sortere skittentøyet på dagtid, mens den passer huset vårt mens vi sover. Den vil også passe på at vi sier opp abonnementet på Netflix og SATS når det gode tilbudet går ut på dato. 

– De dumme, stille kundene blir borte. Mange kommer til å få bakoversveis, sier han.  

Vi har vært gjennom slike teknologiske skifter før, minner Audun oss på. Han husker godt sin egen undring som liten gutt da bestemoren fortalte hvordan livet hennes ble snudd på hodet da hun fikk strøm i huset. Før stikkontaktens tid bar hun skittentøyet ned til elven, vasket, tørket og strakk i timevis. Audun mener et nytt teknologibrudd vil gjøre oss mer produktive: 

– Vi som samfunn kan ta oss råd til mye som vi ikke gjør i dag. Plukke søppel, for eksempel. 10 humanoider kan male og vedlikeholde bygninger som ellers står og forfaller. Det er mange argumenter for å være optimist. I alle fall hvis vi gjør dette riktig.

Sønnen til Turid

Audun Wickstrand Iversens grunnlag som finansanalytiker og fremtidsguru ble lagt i Drammen, nærmere bestemt Underlia. Og hvis du lurte: Ja, han er sønnen til Turid Wickstrand Iversen, Drammens første kvinnelige ordfører og en ruvende skikkelse i Drammens nyere historie. Med en mor som var politisk engasjert og en far som var overlege på Drammen sykehus, var det mye tid til egenutvikling for yngstemann av fire barn i søskenflokken Wickstrand Iversen.

– Jeg er veldig stolt av mutter’n. Hun er det mest sosialt intelligente mennesket jeg kjenner. Hun har en empati og en timing som er unik. Hun har betydd utrolig mye både for meg og for Drammen. Men jeg sa det til henne en gang at ‘Jeg synes jeg deler deg litt mye med Drammen’.

Han bærer ikke nag. Tvert imot. Det å ha to aktive, samfunnsengasjerte foreldre og tre søsken som hadde åpnet alle de dørene som fantes, ga yngstemann Wickstrand Iversen en frihet og en selvstendighet som han fortsatt nyter godt av den dag i dag. I guttegjengen han møtte på ungdomsskolen fant han dessuten et fellesskap som han aldri har sluppet taket i. 

– Vi er family, liksom, sier han. 

Det er kjærlighet bak ordene når Audun snakker om den gamle gjengen som fant hverandre på Børresen skole. En av dem er Drammens nåværende ordfører, Kjell Arne Hermansen. En annen er Se & Hør-redaktør Ulf André «Uffe» Andersen. En tredje er eiendomsutvikler Chrisander Berg. Gutta kom fra forskjellig bakgrunn. Felles for dem alle var samfunnsengasjementet. De dro på hytteturer og festet sammen.

– Vi prata mye om alvorlige ting også. Samfunnsutviklingen, teknologi, filosofi. Vi holder fortsatt på, sier Audun. 

Ujålete BI-student

Finansmannen har alltid hatt en dragning mot tall. Det er mange som knekker et årsregnskap betydelig raskere, men de store tallene og analysene, de er Audun god på. Det falt naturlig for ham at veien gikk videre fra Drammen videregående skole til Bedriftsøkonomisk Institutt. Drammenseren skilte seg ut på sin første studiedag. Midt i tykkeste jappetida, da andre poserte med stresskoffert og slips, møtte Audun opp iført en slitt snekkerbukse, håret i hestehale og en plastpose fra RIMI i hånden.

– Audun har aldri vært en som følger strømmen, sier bestekompis Uffe.

Han mener det er en av grunnene til at Audun gjør det så godt i jobben sin:

 – Han følger tall og ikke følelser. Han tenker selv, slår bestekompisen fast.     

Med en fersk siviløkonom-tittel i beltet i 1991, så Audun seg om etter en «forskeraktig jobb». Han er tross alt sønnen til Turid og hadde lyst til å gjøre noe samfunnsnyttig. Han fikk et doktorgradsstipend ved Handelshøyskolen i Bergen og gjøv løs på europeiske studier. Etter to år med pendling til Bergen satt Audun igjen med et utkast til en doktorgrad om hvordan reguleringer påvirker industrier og bedrifter, og en visshet om at det ikke var forsker han skulle bli. 

– En forsker sitter mye alene. Jeg var altfor glad i mennesker, sier han enkelt. 

I 1994 søkte han derfor på en stilling i Statens teleforvaltning og fikk den. Han jobbet side om side med teknologer, ingeniører og jurister i en periode da den norske telesektoren deregulert. I en tid med et voldsomt skifte internasjonalt, sugde Audun til seg alt av kunnskap, og ble utnevnt til teknisk ekspert under GATT-forhandlingene i Genève. 

– Etter to år hadde jeg lyst til å tjene litt penger, sier Audun. Som finansanalytiker i DNB Markets kastet han seg over nye oppgaver. Auduns unike kunnskap om telecom, reguleringer og markeder verden rundt, matchen tidsånden perfekt.

– En drøm for en analytiker, sier han for å beskrive alt som skjedde da telecom-bransjen eksploderte. Nokia og Ericsson vokste frem. Mobiltelefonien utviklet seg. Og Audun ble kåret til Norges beste IT-analytiker.

– Jeg var optimist den gangen også. Jeg sa ofte ‘Kjøp!’, sier Audun og smiler. Det var riktig beskjed nittini prosent av tiden. I alle fall til dotcom-boblen brast. Både verden og Audun overlevde dotcom-krisen. Pilene begynte å peke oppover igjen. Audun ble forfremmet fra analytiker til forvalter. Men motivasjonen hans fulgte ikke den samme kurven som aksjene han kjøpte for kundene sine. 

– Jeg var lei av å skrive reiseregninger og alle de andre rare tingene bankfolk driver med, sier han lakonisk.

Mens kona Karin, som er advokat, fikk mer tid til å bygge sin karriere, jobbet Audun med å hente inn kapital for oppstarts- og investeringsselskaper. Han ble hyret inn som styreleder og styremedlem i diverse selskaper, blant annet i selskaper som Mamut Software NextGenTel og Opera. Det var moro en stund. 49 år gammel kunne han gå en trygg og god fremtid i møte ved å gå fra styrerom til styrerom. 

– Jeg kunne leve av å være styrepamp. Jeg så meg i speilet og holdt på å spy, sier Audun med et glis. 

Investering i fremtiden

Hans genuine interesse for teknologi drev ham til å sette sammen en presentasjon, et slags veikart for disprupsjoner. Han ringte en annen god drammenser, nemlig DNBs Håkon Hansen, og ba om et møte med bankens toppfolk på investeringer. Håkon og kollegene likte umiddelbart ideen. De var aldri i tvil om å satse på ham og et fond som skulle satse på disrupsjoner og spå fremtiden.  

– Audun er modig, kunnskapsrik og offensiv i tillegg til å være flink. Resultatene de siste årene taler for seg, er attesten fra sjefen sjøl. 

– Vi er et fond som er litt annerledes, som tenker utenfor boksen», sier Audun. Like utenfor glassburet vi sitter i, følger kollegene hans med på fire, fem og seks skjermer samtidig. Milliarder av kroner passerer gjennom DNB Disruptive muligheter. Det gjelder å ha is i magen. Og en god dose drammensk humor. Audun attribuerer selv mye av sin suksess og sitt lyse humør til drammenseren i seg. Han mener at folk som har vokst opp på Oslos beste vestkant ikke alltid skjønner hva som treffer dem. 

– Barna mine synes jeg er barnslig. Det er en sånn drammensgreie. Er det mulig å le, så ler vi. Er det mulig å tulle, så tuller vi. Jeg avvæpner en masse situasjoner på den måten, sier han fornøyd.  

Audun sier han skal suge på karamellen fra 2024, da fondet hans fikk positiv oppmerksomhet i hele verden. Han tror ikke nødvendigvis akkurat det kommer til å skje en gang til. Men at det blir store endringer, og at dagens sannheter blir utfordret av nye, det er han helt sikker på. 

– Vi skal gjennom endringer. Nå slippes snart AI-agentene løs på oss, så får vi se hvordan det går. Samfunnsøkonomien må fornyes. Økonomisk vekst blir ikke lenger avhengig av antall hoder og hender eller tilgangen på knappe ressurser. Det er ikke lenger sikkert at de store landene blir de som leder an. Et lite land kan bryte formelen og produsere veldig mye, spår Audun. 

Dronebyen Drammen

Audun ser på covid som et slags «warming up-party» for det som må komme, og han mener at transportsektoren må forberede seg på noen av de største endringene. Teknologien kommer til å endre byene våre også. I juni kommer analytikeren til Innsikt 2025 og Byutviklingskonferansen på Bragernes torg. Der skal han gi oss noen fremtidsvisjoner for byer og byliv. Han mener Drammen ligger godt an. 

– Drammen er bygget rundt elva og havna som kobler oss til verden. Drammen har en fin ramme. Byen er en del av den moderne verden og den har tilgang til vann, energi og naturressurser.

Han peker på Apple-telefonen på bordet foran seg.

– Hver gang vi åpner skjermen, vil vi få problemer med å skille mellom sant og usant. Hva er ekte? Prisen på det virkelige, det ekte, kommer til å øke, spår Audun. 

Han mener at nærheten til vann og natur, vil få større betydning enn i dag. Han mener at Drammen må tenke som en utfordrer, som et lite land. Vi vet at alt dette nye kommer. Vi vet at byen har en beliggenhet som er fin, nær Oslo og nær havet. Da må vi være tidlig ute med å planlegge for det som kommer: Dronekorridorer og landingsplasser for elhelikoptre, for eksempel. De bør være tilknyttet sentrale trafikkknutepunkt, som jernbaene, bussterminalen og elva. Der tømmerstokkene en gang bygget en by, mener Audun vi bør være raskt ute med å lage en Europavei i luften:

– Drammenselva er en ideell dronekorridor, slår han fast. 

Dronekorridorer må ligge i områder der det ikke bor folk. Audun mener vi må løfte transporten fra bakken til luften og at det vil endre den store debatten om bompenger. 

– Jeg vokste opp med mange av de debattene der hjemme. Selv om vi sprenger og bygger nye veier, blir det fortsatt kø. Vi må slutte med det. Vi må flytte infrastruktur fra bakken til luften, sier Audun. 

Dronedrivet

Han skjønner at vi andre, vi som ikke studerer fremtiden på heltid, er skeptiske til hans science fiction-verden: 

– Det finnes ikke empiri på fremtiden. Hvis du er veldig tek-negativ, vil du få rett en stund. Det er en logisk rekke. Alle biler elektriske og selvkjørende, ikke vits i å ha egen bil. Jeg har fått mye kjeft. Ikke minst fra bilindustrien. Men se for deg at Mannen fra månen kommer ned og spør oss hva vi driver med. Bilene opptar 95 prosent av gata og tar opp plass. Den kuleste diskusjonen vi har hatt de siste årene har handlet om å ta byen tilbake og få bilene ut. Hvis vi skal lage en levende by, er vi nødt til å få ut bilene, sier Audun.  

I 2026-27 kommer det til å si pang, mener analytikeren. Bil er dyrt å kjøpe, og like dyrt å eie. Han mener Teslas investering i programvare ligger lysår foran de andre bilprodusentene.  Han forteller om selvkjørende Tesla-biler i Texas. Om de 11 statene der Tesla tilbyr deg halv pris på forsikring om du velger selvkjørende-pakka. Ulykkesfrekvensen går bratt oppover når folk kjører bilen selv, så det skal vi slutte med.

– Det er den lille positive disrupsjonen av trafikkulykker. De rehab-plassene kan tilbys andre brukere. Selv om vi synes Elon Musk er dum, kommer det til å skje, mener Audun. 

– Taperen er de som lager bilen. Vinneren er de som bruker bil og de som bruker byen.

Så er han tilbake i lufta igjen. 

Vi flyr lengre og vi flyr tyngre år for år. Når vi tar i bruk lufta, mener Audun at de eldgamle reglene for tomteverdier kan endre seg.  

– Plutselig blir Skotselv veldig sentralt, sier han for å illustrere.

Et løp til 

I Auduns teknologioptimistiske fremtidsunivers får vi mer fritid. Det passer perfekt for en tekno-optimisten som også er fritidsoptimist. Mannen som sjelden sier nei til å holde et innlegg eller gjøre et intervju, har planer om å skrive enda en krimbok til sammen med bestekompis Uffe. Den første «Liket i Slottsparken» utga de, under pseudonymet Gaute Wickstander, i 2019. Hovedpersonene er en to meter høy og atypisk finansanalytiker og en ganske lekker, kvinnelig Dagbladet-journalist. Sammen redder de to verden fra onde sosialister. Hvis de skal redde verden en gang til, må Uffe og Audun barrikadere seg flere helger på Klækken. Og så har Audun lyst til å gjennomføre en Iron Man til. Etter tre gjennomførte løp, har han en slags uoffisiell rett til å gi seg selv en Iron Man-tatovering. Et lite symbol bak på ankelen. Kona har gitt ham tillatelse. Han har riktignok knapt trent siden sist. Men her kommer optimisten til sin rett igjen. Audun smiler i kontorstolen der han har stablet sine to meter. Mannen som ifølge seg selv «ikke har et eneste raskt fiber i kroppen», velger nok en gang å se det positive i situasjonen. Han peker mot bena sine og mens latteren runger i det lille møterommet: 

– Det er den fordelen jeg har sammenlignet med de som har trent hele livet. Disse knærne er knapt brukt!