Drømmen om pendlertoget

Jeg er altså en helt vanlig dagpendler mellom Kongsberg og Oslo.

Eller, la meg presisere: Jeg er i utgangspunktet togpendler. Men selv om periodebilletten er betalt, er jeg i praksis for ofte bilist, eller en forvirret deltaker i rebusløpet «Buss for tog». Rett og slett fordi det går ikke alltid et tog.

Da jeg flyttet fra Oslo til Kongsberg for over ti år siden, sjekket jeg togtilbudet.

«Pendler-toget» virket lovende, og jeg så for meg et lite arbeidsbord, kaffe, stabilt nett, ro til å jobbe. Men, jeg oppdaget raskt at det ikke var et pendlertog. Det var et «pendel-tog». Et togsett som går i pendel mellom Kongsberg og Eidsvoll, hvor komfort og arbeidsro tydeligvis ikke sto i bestillingen.

Hvorfor pendler vi?
Statistikken viser at vi er en hær på flere tusen mennesker som hver dag krysser kommunegrensene. 3500 reiser ut av Kongsberg, 5500 reiser inn. Vi flytter kompetanse. Vi flytter verdiskaping. Vi binder sammen en av Norges viktigste teknologiregioner. Det er nødvendig at noen jobber i Kongsberg, men fortsetter å bo i Oslo. Og omvendt. Og det er egentlig bare en times reisevei.

Når toget virker, er det verdens beste kontor. Det er den mentale slusen mellom jobb og hjem. Men når det ikke virker … da er det en risikosport.

Derfor har jeg med meg en bestilling fra perrongen. Fire konkrete ting som må fikses – ikke i 2050, men nå:

Punkt 1: Komfort – husk at vi er på jobb!
Reisetid er arbeidstid. For AS Norge er det ren netto å legge til rette for at vi får jobbet den timen (eller halvannen) vi sitter der. Vi trenger å sitte. Vi trenger et bord. Vi trenger strøm, og vi trenger nett som faktisk virker i tunnelene.

Når vi står som sild i tønne i midtgangen, med PC-en i veska, taper alle tid og penger. Hvert eneste minutt. Få snakker om dette, men er det virkelig for mye å be om at togmateriellet og komforten også er tilpasset de faste kundene – som er på jobb?

Punkt 2: Punktlighet – gjør det mindre spennende å ta tog!
Jeg vet at været kommer som en overraskelse hver gang, jeg vet at det er vedlikeholdsetterslep – og har hørt at det er en plan. Jeg har ikke behov å gi enda en elendighetsbeskrivelse av situasjonen – det er bare å se på rushtidsstatistikken og punktligheten fra linje R12 – det er nedslående, og det er min virkelighet. Det må bli mindre spennende å ta toget – Vi trenger en mer forutsigbar hverdag. Når folk i Kongsberg må kjøre bil fordi de ikke tør å satse på toget til viktige møter og gjøremål – da er vi på feil spor.

Punkt 3: Informasjon – snakk sant til oss.
Når toget står, går vi pendlere i full beredskap. Da trenger vi ærlig, rask og presis info. Si det som det er – klar tale er det eneste holdbare. I den situasjonen er taushet eller standardformuleringer som kan tolkes i alle retninger – for å si det mildt – ekstremt frustrerende. Hvis løsningen er buss: Sørg for at bussen faktisk finnes. Sørg for at vi vet hvor den går fra. Og når den går. Appen er vår livlinje – den må være oppdatert og sannferdig.

Punkt 4: Frekvens er frihet.
Ett tog i timen er distriktspolitikk fra 1950-tallet. Det holder ikke i 2026.

Hvis jeg mister toget klokka fem, eller det blir innstilt, er jeg ikke hjemme før halv åtte. Da ryker fotballtreninga, da ryker avtaler. Da ryker det meste. Vi trenger to tog i timen i større deler av døgnet. Halvtimesavganger gir oss en «plan B». Det gir fleksibilitet. Det er det eneste grepet som faktisk får folk til å parkere bilen for godt.

Vår tids månelanding?
Jeg har lest meg litt opp. Og jeg må si, kjære politikere og byråkrater: Det står ikke på papirproduksjonen. Det står ikke på innsikt, analyse, strategier og planer. Jeg har sett på bunkene. KVU-er, NTP-er, handlingsprogrammer. Og ikke minst: «Utredning Kongsberg-Hokksund» fra 2016. Gratulerer med 10-årsjubileet for den, forresten!

Vi har allerede nok rapporter nå til å bygge ny plattform på Gomsrud – laget kun av papir. Og det skrives fortsatt. Vi vet at regionen vokser. Vi vet at industrien på Kongsberg skriker etter folk. Vi vet at vi må reise grønt. Alle piler peker én vei. Likevel står vi her.

Derfor må jeg nevne elefanten i rommet. Eller rettere sagt: Det manglende sporet i rommet. Dobbeltspor Hokksund-Kongsberg.  

Jeg er realist. Jeg har for lengst innsett at jeg ikke engang reiser på honnørbillett den dagen snora endelig klippes for det dobbeltsporet.

Kjære Buskerud-benk, kjære politikere: Her har dere en historisk mulighet.

Banen til Kongsberg åpnet i 1871. Fikk bredspor i 1909 og elektrisitet på 1920-tallet. Vi var først ute med det meste. Men siden den gang har strekningen stått like stille som toget som står på Skollenborg stasjon og venter på motgående tog. Tenk på det!

Vi sender raketter til verdensrommet fra Kongsberg. Vi styrer maritime operasjoner på andre siden av kloden. Vi lager systemer som beskytter nasjoner. Men å frakte folk de få milene til Drammen og Oslo kjappere enn i 1980? Å kjøre to tog i timen uten at hele systemet kollapser?

Det er visst vår tids månelanding.

Så, kjære jernbanepolitikere og sjefer i «Tog-Norge». Dere sitter med makten. Dere sitter med pengesekken. Det er dere som prioriterer og bestemmer. Vi pendlere er ikke kravstore. Vi ber ikke om luksus. Vi ber om en hverdag som går opp. Vi ber om å slippe å ha hjerte i halsen hver gang vi ser en gul varseltrekant i appen.

Det er en ledig plass i historiebøkene som «regionens store jernbanepolitiker». Plassen har stått ledig i 100 år!

Grip sjansen. Jobb for det – og bygg dobbeltsporet. Men inntil da: Gi oss flere avganger vi kan stole på, nett som virker, og en sitteplass.

Lykke til med jobben!