Dykker ned i MS-mysteriet

Kontoret til Cecilia Smith Simonsen i Konggata er så smalt at når du åpner døren og tar et skritt inn, lener du nesten deg over skrivebordet hennes. For Cecilia er det luksus å ha et eget forsker-kontor. Hun har latt plakaten fra forrige kontor-eier henge igjen på veggen: «GOOD THINGS ARE GOING TO HAPPEN», står det på den.

De dagene Cecilia ikke haster fra pasient til pasient på «Nevrologen» iført den hvite frakken, sitter hun her. Det er 30 prosent av tiden. Vel å merke: Hvis ingen andre er syke og alt går som det skal på avdelingen.  

Cecilia tok sin doktorgrad i 2022. I løpet av kort tid hadde nye medisiner endret hverdagen for MS-pasienter og gitt oss ny kunnskap. Hun ønsket å se på prognosen for dagens MS-pasienter og undersøke den kunnskapen. Mens sykdommen tidligere typisk ble identifisert hos unge mennesker og hadde et alvorlig forløp, lever mange MS-pasienter i dag gode liv med medisiner.

I dag er det flere eldre mennesker som får diagnosen. Den største gruppen av disse er kvinner. Det er en pasientgruppe vi vet lite om. Gjennom doktorgradsarbeidet sitt har Cecilia samlet inn informasjon om MS-pasienter ved tre store sykehus i Norge og vært med å bygge opp et stort register som inneholder mye informasjon om MS-pasienter. Tre doktorgrader tar utgangspunkt i Cecilias funn og er koblet til det brede teamet som ledes fra Drammen sykehus.

Den helt ferske gruppen for livsløpsforskning handler om langt mer enn MS. Den kombinerer forskning innen nevrologi, revmatologi, habilitering og barnemedisin. Av disse har åtte avlagt en doktorgrad, seks er stipendiater. I tillegg er det mange som driver med oppdragsforskning og mindre prosjekter. «Vi er en stor gruppe som forsker på alt fra premature barn, til Parkinson og hjerneslag hos eldre pasienter. Vi lærer mye av hverandre», sier Cecilia. 

Om retningen Cecilia har valgt:

MS-pasienter var i utgangspunktet en gruppe Cecilia som ung medisinstudent skydde:

«MS ble tidligere sett på som en grusom diagnose. Da jeg vokste opp var det i hovedsak unge mennesker som ble diagnostisert med MS. Det var en sykdom som gjorde deg avhengig av krykker og etter hvert rullestol», forteller hun. 

Da Cecilia hadde kommet hjem fra medisinstudier i Skottland og jobbet et års tid her i Norge, hørte hun tilfeldigvis på et foredrag med en MS-ekspert som fortalte om nye medisiner og muligheter.

«Jeg ville være med på den forskningen», sier Cecilia.

Den unge legen så potensialet og tenkte at hun ønsket å være med på dette.

«Du gir mye av livet til forskningen, du må brenne for det du jobber med. Da er det viktig at du velger noe du synes er spennende», fastslår hun.

Dette forsker hun på nå:

«Eldre og MS og sammenhengen mellom menopause, altså overgangsalder, og MS», forklarer Cecilia. 

I dag er en fjerdedel av alle nydiagnostiserte over 50 år. Det gjenstår mange spørsmål å svare på. Hvem er de? Hvordan går det med dem?

«En tredjedel av pasientene vi får inn går gjennom overgangsalderen. Plutselig faller østrogenet, som vi vet har en beskyttende effekt på hjernen. Hvordan henger MS og overgangsalderen sammen? Kanskje vi må endre vårt syn på hormonbehandling», sier forskeren. 

«Jeg anser dette som et neglisjert felt. Unge mennesker får god hjelp. Men den gradvise progresjonen på sykdommen og aldring, det kan vi ennå ikke gjøre noe med», sier Cecilia.

Når kan vi vente resultater av forskningen?

«Vi har allerede gjort noen funn, de første kommer vi til å publisere i løpet av våren», forklarer nevrologen.

Til sommeren skal Cecilia og kollegene publisere en større artikkel i et internasjonalt tidsskrift. Kronen på verket blir at dette åpner opp for nye studier:

«Vi snakker allerede med en forskningsgruppe i Storbritannia som er inne på noe av det samme som oss. Der kan det bli aktuelt med et samarbeid. Hele den vestlige verden begynner å skjønne at dette er viktig!»