En hyllest til Eltek-kulturen

Som helt nyutdannet markedsfører fikk jeg gjennom kjentfolk tilbud om sommerjobb på Eltek på Eikhaugen i 2005. Jeg hadde pyntet meg til min første dag i «ordentlig voksenjobb», men skjønte raskt, der jeg sto med mitt rosa skjerf og min BI-bakgrunn, at her var det andre kvaliteter enn det ytre som var viktig. Jeg visste lite da om hva Eltek bidro med til i denne verden. Det var noen kompliserte produkter, avansert teknologi, og mine første arbeidsoppgaver var som gresk for meg (jeg kan ikke gresk!). 

Jeg kan nok være glad for at jeg har nok Pippi i meg til ikke å gi opp før jeg hadde begynt.

Jeg fant ut av det, godt hjulpet av Google-søk og noen velvillige kollegaer som forbarmet seg over denne unge og uerfarne jenta, full av iver og arbeidslyst, men uten teknisk ingeniørbakgrunn. Jeg utførte den jobben jeg var satt til å gjøre på en måte som gjorde at jeg ble tilbudt fast jobb før sommeren var over. Jeg var glad, men i tvil. 

Det hele virket ganske fjernt fra de illusjonene jeg hadde om hva en voksenjobb innen marked og kommunikasjon skulle være. Så lite glamorøst. Ganske ulikt de amerikanske filmene jeg hadde sett. Heldigvis var det fornuften som styrte beslutningen min den gang, i 2005. Og i alle de 15 årene som fulgte var det både fornuft og følelser i skjønn harmoni som gjorde at jeg ble – og trivdes så veldig.

Det er blitt sagt, om Eltek, at enten gir du deg før prøvetiden er omme, eller så blir du lenge nok til å motta gullklokke. Jeg kan bekrefte at det stemmer. Men hva kom det av? Hva var det som var så spesielt med det som skjedde inne i den firkantede klossen på toppen av Eikhaugen?

Selv ble jeg ble jeg nærmest umiddelbart kastet ut på dypet, uten redningsvest og uten at noen visste om jeg faktisk kunne svømme. Det var skummelt, men jeg skjønte fort at flere fulgte med fra kanten, klare til å kaste livbøyen til meg om jeg skulle trenge den. En brutal metafor, kanskje, og definitivt ikke hva man forbinder med en god onboarding. Men det funket veldig godt, for meg og mange flere enn meg. Jeg har alltid likt å ta ansvar, finne ut av ting, ikke ukritisk gjøre ting på samme måte bare «fordi det alltid har vært sånn». Jeg har hatt en ambisjon om å «bli noe», stå på egne ben og kunne utgjøre en forskjell. Hvordan dette skulle kunne skje har jeg derimot ikke vært like bevisst på. Men på Eltek skjønte de, kanskje bedre enn jeg selv gjorde. Jeg fikk sjansen og det materialiserte seg.

Jeg fikk gjøre ting på «min måte». Jeg fikk støtte til å prøve ut ideer jeg hadde, stemmen min ble hørt – dog ikke uten at jeg uttrykte den bestemt og med et godt resonnement. De gangene det ikke gikk som det skulle, ble jeg ikke halshugget (selv om det noen ganger kunne føles sånn), men jeg ble heller ikke dullet med.

Det var fokus på fremover, ikke bakover. Å gripe neste sjanse heller enn å bruke tid på det som ikke ble som det skulle. Iver, arbeidslyst og etter hvert også prestasjoner, ble sett og verdsatt og førte igjen til ny tillit, mer ansvar og mer mestring. Jeg erfarte at det vi drev med i firkantklossen på Eikhaugen hadde enorm betydning og verdi for telekommunikasjon i bokstavelig talt hele verden. Det gjorde inntrykk og jeg var stolt. Stolt av jobben min, stolt av de fine kollegaene mine som jeg hadde det så mye gøy med, både i arbeidstiden og langt utover. 

Så utrolig kompetente og dedikerte og samtidig så jordnære, ujålete og ekte!

Så utrolig kompetente og dedikerte og samtidig så jordnære, ujålete og ekte! Stolte over resultatene vi oppnådde sammen. Det var en stolthet og glede – og til og med kjærlighet – som jeg forstod at jeg delte med alle, også toppsjefene. 

For denne vinnerkulturen har definitivt startet på toppen. Først med grunnleggeren Alain Angelil, egypteren som måtte flykte fra hjemlandet og som startet det hele i en låve i Drammen i 1971, deretter videreført og forsterket av sønnen Morten Angelil og alle de menneskene som jobbet tett med dem. Enorm passion! Arabisk temperament og innlevelse kombinert med solid kunnskap og forretningsforståelse, en grunnleggende ydmykhet for kulturforskjeller og både interesse og teft for hva som forgår til enhver tid i organisasjonen. 

Verdsettelse av lojalitet og hardt arbeid. Endringsvilje, korte beslutningsveier, flat struktur og tillit. En kultur som tiltrakk seg svært mange svært kompetente mennesker, med ulike nasjonaliteter, bakgrunn og alder.

Denne kulturen der takhøyde, drivkraft og lidenskap kan være noen av de mest beskrivende ordene sitter nok fortsatt i veggene på Eikhaugen, lenge etter at opprinnelsen har gått videre. Men enda mer fascinerende er hvordan det har spredd seg. I dag sitter det ledere og nøkkelpersoner i diverse selskaper, også langt utenfor Drammens og Norges grenser. De sitter med denne kulturen «til beinet» og bidrar til både trivsel, innovasjon, vekst og lønnsomhet i andre viktige næringer og bedrifter: Valeo, Å Energi (Oss/Vibb), Miljø Norge, Virinco og Freber er noen eksempler fra Drammensregionen.

Selv søkte jeg meg ut av Eltek-sfæren etter 15 år. Jeg visste det var riktig, det var smart å prøve noe nytt, få andre impulser, stå på «egne ben». Jeg trivdes på min nye arbeidsplass, men først i ettertid har jeg skjønt hvor mye som manglet for meg. Da jeg takket ja til en uforpliktende samtale om en jobb i ett av selskapene eiet av Eltek Holding (Morten Angelil), tok det ikke mer enn noen minutter inn i møtet før jeg var overbevist. Den energien, lidenskapen, drivkraften og gleden som jeg kjente igjen fra «gamle dager» var så godt representert i alle jeg traff i den korte tiden jeg var innom kontorfellesskapet den dagen.

Jeg kom «hjem» igjen. Hjem til Pixii, et vekstselskap hvor Eltek-kulturen blomstrer som aldri før og som leverer solide resultater kun fem år etter oppstarten.

Et selskap som nå består av rundt 100 ansatte i ulike land, de aller fleste uten tidligere Eltek-bakgrunn, men allerede bærere og ambassadører for denne kulturen. Og igjen kjenner jeg meg stolt. Over å få ta del i et nytt eventyr med reale, dyktige, ekte folk. Skape reell verdi, utgjøre en forskjell.

Den er ikke veldig nyansert denne historien, tenker du kanskje nå? Vel, jeg er langt fra objektiv, og som alle medaljer har jo denne også sikkert en bakside. Som nevnt innledningsvis, enkelte valgte jo å gi seg innen prøvetiden var omme. Men for de av oss som har følt oss hjemme så er nok det følgende sant:

En gang Elteker, alltid Elteker.