Et stille lurveleven

Når Eli Rinde tar på seg dykkerdrakten og senker seg ned under overflaten i Oslofjorden, har hun lave forventninger. De ti siste årene har marinbiologen med doktorgrad i tareskogsøkologi vendt seg til at naturen «der nede» er totalforvandlet. Der det tidligere var lys og livlig irrgrønt ålegress, tareskog og ynglende torsk, er bunnen ofte nedslammet eller nedlurvet. Bokstavelig talt.

Lurv er en samlebetegnelse på en sammenvevd masse av alger, en gjeng alger som trives sammen og som vokser vilt og uhemmet når nitrogeninnholdet i vannet blir høyt. Lurven kan trives over alt, på bunnen, på fjell, på tang, tare og ålegress. Den legger seg over ålegresset og tareskogen, som ikke får lyset den trenger for å leve og blir utilgjengelig for torskebarna som skulle bo der. Resultatet er at Oslofjorden er døende. Tiltak er omsider satt inn: Torsken er totalfredet fra Hvaler til Aust-Agder. Alle kommuner i nedbørsfeltet som ender i Oslofjorden er pålagt strengere rensekrav, herunder nitrogenrensing.

Det høye nitrogen- og fosforinnholdet i Oslofjorden er et resultat av summen av avrenningen fra et nedbørsfelt som i praksis omfatter hele Østlandet: 118 kommuner og over halve Norges befolkning. Ubalansen i fjorden skyldes utslipp av nitrogen fra husholdninger, industri, landbruk og ikke minst fra naturen selv. Det overdrevne utslippet av nitrogen i Oslofjorden over tid er summen av mange forhold, alt fra naturlig erosjon og flom, til avrenning etter sprengt stein fra byggeplasser og nitrogen fra urinen i kloakken vår.

Kvelningen av Oslofjorden begynte for mange, mange år siden og har vært dokumentert siden 1970-tallet. Konsekvensene er blitt veldig tydelige de siste 20 årene. Allerede på begynnelsen av 2000-tallet kunne Eli og kollegene se at sukkertaren, en viktig del av «den blå skogen», forsvant. Forskerne har sagt fra i mange år:

– Vi har ropt ‘Lurv! Lurv!’ lenge, men vi har ikke følt at vi er blitt tatt alvorlig. Katastrofen er godt skjult under overflaten. Så selv om fakta har vært presentert i offentligheten lenge, synker det ikke helt inn, sier Eli Rinde med et oppgitt smil.

– Det er katastrofalt. Det har vært en negativ spiral med mange forsterkningsmekanismer, forklarer forskeren.  

Loven er klar

Befolkningsøkning og store utbygginger. Klimaendringer med varmere og mer uforutsigbart vær. Avrenning fra landbruket. Det er mange faktorer som virker samtidig og som skaper ubalanse i økosystemet i og over Oslofjorden. Virkningen av nitrogenoverskuddet i fjorden er godt dokumentert og nå er den døende fjorden blitt synlig over vannflaten også. De siste årene er forskerne blitt hørt i større grad. Det er lagt en overordnet plan for Oslofjorden. Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen er tydelig på at alle kommuner må gi gass i arbeidet: Det vil si få fortgang i planlegging og saksbehandling og få på plass nitrogenrensing. De må gjerne samarbeide med andre kommuner. Byggeforbudet i strandsonen er skjerpet inn. Landbruket må også snu seg rundt. 

Men det er ikke bare klimaministeren som vil at Norge skal skynde seg. EU er også utålmodige med oss. Norge er, gjennom EØS-avtalen, forpliktet til å ta inn en hel rekke forskrifter i vårt lovverk. Vannforskriften er en av dem. Den forvaltes av Klima- og miljødepartementet og Olje- og energidepartementet i fellesskap. Vannforskriften er gjennomføringen av EUs vanndirektiv i norsk regelverk, den er hjemlet i flere lover, som forurensningsloven, naturmangfoldloven, vannressursloven og plan- og bygningsloven.  

Helt siden EUs avløpsdirektiv ble tatt inn i norsk lov i forurensingsforskriften i 2007, har kommunene som grenser til Oslofjorden visst at de må tilfredsstille kravene til såkalt sekundærrensing, altså rense avløpet for organisk stoff. De har også lenge visst at det er et tidsspørsmål før de også må innføre nitrogenrensing. 

I 2019 gikk det ut et brev til alle kommunene fra statsforvalter, den gang Fylkesmannen, som en påminnelse om at «EUs avløpsdirektiv gjelder i Norge». Brevet ga tydelig beskjed om at det var slutt på perioden med «lempeligere» krav til norske renseanlegg og at kommunene hadde en deadline på å etterkomme kravet om sekundærrensing, «så snart som mulig» og «senest innen 7 år». Konsekvensene for kommunene ved ikke å tilfredsstille gjeldende lov og forskriftskrav, vil være stopp i utbygging av boliger og næringsarealer. 

– Miljødirektoratet har i realiteten sagt til Statsforvalteren at nå må dere begynne å håndheve regelverket, sier Arne Haarr. Han har jobbet med vann hele yrkeslivet og har fulgt utviklingen tett. I 20 år jobbet han i VEAS, i dag er han fagleder i Norsk Vann, medlems- og interesseorganisasjonen for vannbransjen.

Når noen kommuner i 2025 vil ha dispensasjoner og utsettelser, og synes statsforvalteren er både urimelig og streng, krever de egentlig å få bryte loven, påpeker Haarr.  

– Mens vi diskuterer hva som er rimelig og urimelig, sier juristene: ’Dette er loven’. Plan- og bygningsloven krever at bortleding av avløpsvann skal være sikret og i samsvar med forurensingsloven, og denne loven sier at det er forbudt å forurense, med mindre en har fått en tillatelse. Brytes denne tillatelsen, har myndighetene vist evne og vilje til å sette makt bak kravene. Det overordnede målet er at alle vannforekomster skal ha god kvalitet, fastslår Arne Haarr.

Når flere kommuner nå synes at verden er urettferdig og at de har fått dårlig tid, har Arne Harr en slags forståelse, samtidig som han mener ingen bør være overrasket: 

– Det er både gode og dårlige unnskyldninger her. Regelverket er kjent, og det har vært der lenge. Men det er klart at det blir et enormt press på kommunene, som Kongsberg og Lier står i akkurat nå. Utviklingen kan ikke stoppe opp, sier Arne Haarr.

Ulike situasjoner langs elv og fjord

De siste årene har Statsforvalteren hatt, og varslet, innsigelser til reguleringsplaner i de kommunene som ikke har avløpsanlegg som tilfredsstiller lovens krav. Det gjelder flere kommuner over hele landet. I Trondheim, Fredrikstad og Sarpsborg kan det bli byggestopp. I vår region har Kongsberg og Lier levd med byggestopp en stund allerede. 

Alle kommunene må altså rense organisk materiale (sekundærrensekrav) nå og alle må innføre nitrogenrensing i løpet av noen få år. Lier, Drammen, Øvre Eiker, Kongsberg og Holmestrand befinner seg allikevel i høyst ulike situasjoner. 

Øvre Eiker kommune skiller seg positivt ut. De har på egenhånd bygget splitter nytt anlegg med nitrogenrensing som åpnet tidligere i år, og har dermed rensekapasitet til å bygge rikelig med boliger og arbeidsplasser mange år fremover. Det kan du lese mer om i artikkelen etter denne. 

Drammen kommune oppfyller i dag sekundærrensekravet og har per i dag ledig kapasitet på sitt renseanlegg på Solumstrand. Men kravet til nitrogenrensing henger over Drammen også. I 2023 ble det slått fast at hele Oslofjorden er nitrogenfølsom. Drammen har fått pålegg om å utrede nitrogensrensing innen 2030. Drammens plan har lenge vært, sammen med Lier og Asker, å bygge et nytt stort renseanlegg i Nordbykollen i Drammen som skal står klart i 2030. Anlegget har en prislapp på 2,4 milliarder kroner (2021-kroner). Mens de planene nærmer seg en slags avgjørelse nå før sommeren, har VEAS nylig kommet opp med en idé om et gigantanlegg ute på Tofte for enda flere kommuner. Både faktagrunnlaget og tidsperspektivet for Tofte-anlegget er omstridt, men flere av kommunene, Holmestrand, Lier og Drammen, følger med og vurderer dette alternativet.

Holmestrand kommune tilfredsstiller i dag sekundærrensekravet i eget anlegg, men må ha nitrogenrensing på plass innen utgangen av 2031. Vestfold-kommunen er fortsatt i utredningsfasen og ser på fire alternativer: Alt fra å bygge ut alene til å slå seg sammen med en eller flere Vestfold-kommuner. Det siste og fjerde alternativet er å bli med på VEAS-forslaget: et felles renseanlegg på Tofte med kommunene rundt Oslofjorden. Endelig rapport og anbefaling fra administrasjonen skal legges frem for politikerne i kommunestyret nå i september.

For Lier kommune er situasjonen prekær. I 2017 ble det klart, etter tilsyn, at Linnes avløpsrenseanlegg ikke overholdt sekundærrensekravet. Lier og Linnes renseanlegg har per i dag ikke kapasitet, og tilfredsstiller ikke sekundærrensekravet. I mai 2021 satte Statsforvalteren en stopp for flere tilkoblinger til Liers renseanlegg på Linnes etter Forurensingsloven. I 2023 kom Statsforvalteren med innsigelser til nye reguleringsplaner. I praksis betød det full byggestopp i store deler av Lier. Både privatpersoner og bedrifter har fått satt sine byggesøknader på vent.

Liers løsning er på kort sikt å investere 60 millioner kroner på å oppgradere Linnes avløpsanlegg slik at det tilfredsstiller sekundær-rensekravet. I utgangspunktet skulle det skje i løpet av 2025, men prosessen har tatt tid – og anbudet ble først lyst ut på vårparten i år. Lier har også sett på en midlertidig løsning med avlastningskabel til Solumstrand renseanlegg i Drammen. Denne midlertidige løsningen kan stå ferdig tidligst sommeren 2026. På sikt planlegger Lier å bli en del av interkommunalt renseanlegg sammen med Asker og Drammen på Nordbykollen i Drammen. I tillegg holder Lier også døren åpen for å se på gigantanlegget på Tofte. 

Kongsberg kommune har slitt med å tilfredsstille sekundærrensekravene i lang tid og har dermed tilknytningsstopp. Kommunen er i gang med å bygge et nytt renseanlegg som skal være i drift i 2029. Etter å ha kjempet en lang kamp med staten om rekkefølgekrav i nye reguleringsplaner, ikke minst for at Kongsberg-industrien skal få regulert og bygget nytt kontorbygg i næringsparken med plass til 2500 mennesker, fikk Kongsberg «amnesti» av kommunalminister Kjersti Stenseng rett før påske i år. Kongsberg kan altså fortsette å planlegge byggingen av nye boliger og kontorer, selv om de per i dag ikke tilfredsstiller lovens krav. Kommunalministeren begrunner avgjørelsen med Kongsbergs unike betydning for forsvaret:

– Dette er et viktig område for å styrke forsvarsindustrien vår, i en tid hvor den internasjonale situasjonen er mer usikker enn på lang tid. Da trenger vi den kompetansen og det miljøet som er her, og her er det store planer for å utvide, sa hun til NRK 3. april i år. 

Til Kommunal Rapport 14. april sa Stenseng at Kongsberg-avgjørelsen ikke skaper presedens: 

– Avgjørelsene i Kongsberg-sakene får ingen presedens for andre saker som kommer til avgjørelse i departementet. Det er ulike hensyn å ta i ulike saker.

Hva skjer etter Kongsberg?

Kongsberg-avgjørelsen følges allikevel nøye av de andre norske kommunene som ikke tilfredsstiller sekundærrensekravet og som står foran en langvarig byggestopp. Lier kommune har hatt flere møter med statsforvalter og stilt spørsmål til både kommunalministeren og klimaministeren, uten å få gehør for at kommunen kan få lempet på kravene i en kort periode.  

I reguleringssakene på Kongsberg der statsråden nå har grepet inn og satt rekkefølgekravene til side, er det i svaret fra departementet lagt avgjørende vekt på at planområdet er avsatt til utbyggingsformål, og «at bebyggelsen skal tilknyttes et kommunalt avløpsanlegg som er under oppgradering.»

Lier har også tilknytningsstopp. Men til forskjell fra Kongsberg, har ikke nye utbygginger og reguleringer i Lier direkte betydning for forsvarsindustrien. Ei heller har kommunen et avløpsanlegg «under oppgradering». De har et anbud ute nå for å bygge et midlertidig renseanlegg til 60 millioner kroner. Statsforvalterens vurderinger vil fortsatt måtte følge loven og EØS-avtalen. Kravene i Kapittel 14 i forurensningsforskriften er minimumskrav.

– En kommune som planlegger vekst uten at kritisk infrastruktur er oppgradert tilsvarende, kan fort komme i brudd med forurensningsloven, fastslår Hilde Sundt Skålevåg, seksjonssjef hos Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus. 

– Vi kan ikke med vårt handlingsrom gi lempeligere rensekrav. Vi sitter med det samme handlingsrommet som vi hadde for ett år siden, fastslår avdelingssjefen. 

Hvem skal betale?

I Norge er det et prinsipp om selvkost på offentlig vann og avløp. Kostnader til drift og investeringer i nye ledninger og nye renseanlegg faktureres de husstandene som er tilknyttet systemet direkte. Mange av landets ordførere peker nå hardt på staten. De mener det er rett og rimelig at hele Norge er med å betale for å redde Oslofjorden. Stadig nye og oppdaterte retningslinjer fra EU, vil gå hardt utover kommuneøkonomien. Snart skal det renses for mikroplast og medisinrester også. Etter hvert må kanskje små, norske utkantkommuner også måtte rense avløpet for nitrogen.

– Det skal investeres vanvittige summer i vannsystemene våre i fremtiden, slår Arne Haarr fast. 

– Det utfordrer kapasiteten i markedet. Vi må derfor bli flinkere til å samarbeide, slik kommunene Drammen, Lier og Asker gjør om et felles anlegg i Nordbykollen, mener Haarr.  

Det er ikke alle EU-krav som treffer Norge like klokkerent. Generelt er kvaliteten i norske vannforekomster mye bedre enn i EU, med 74 prosent av vannforekomster i god tilstand. Tilsvarende tall for EU er 37 prosent. Vi har garantert mange nye og heftige debatter i vente. 

– Politikk er som kjent det muliges kunst. Men alle som kan se, ser at Oslofjorden er i krise og at det er behov for tiltak, sier Arne Haarr.

Torsken eller krigen?

I slutten av februar 2024 fikk sprengstoffprodusenten Chemring Nobel på Sætre i Hurum tillatelse til å øke sin produksjon og dermed øke utslippene i Oslofjorden fra 41 til 200 tonn nitrogen årlig. Tillatelsen ble senere halvert til 95 tonn, men i en hverdag der norske kommuner pålegges milliardinvesteringer for å rense nitrogen, fremsto Chemring-tillatelsen direkte umusikalsk. Arne Haarr i Norsk Vann forstår at Sætre-debatten kan oppleves urettferdig for kommunene som er pålagt å investere milliarder og ha nitrogenrensing på plass innen 2032.   

– Jeg skjønner at det kan utfordre legitimiteten i lovens krav. Men det er ikke en interessant diskusjon. Kommunene må forholde seg til det norske regelverket. Du må feie for din egen dør, sier han.  

Vannforsker Eli Rinde er opptatt av nettopp det: Det er mange som må feie.

– For å få tilbake et sunt økosystem må vi gjøre flere ting samtidig, slår Eli Rinde fast. 

Bedre avløpsrensing fra kommunene er en ting. Jordbruket en annen. I tillegg kommer tiltak for et bærekraftig friluftsliv, fiskeforbudet og restaurering av forringet natur. Alt dette som er en del av en helhetlig tiltaksplan for å gjøre Oslofjorden friskere til 2026. 

Til alle de som måtte mangle motivasjon til å investere i en liten bit av den store nitrogenrensedugnaden i sin kommune, kan vannforskeren garantere at det faktisk har en effekt:

– Virkningen av å kutte nitrogentilførselen, er godt dokumentert. Det vil helt klart gjøre en forskjell, sier Eli Rinde mildt og bestemt. 

Det er nemlig ikke er for sent å redde Oslofjorden fra lurven.  

– Det er helt klart et håp! Andre steder i verden, for eksempel i Australia, har rensing gjort at tareskogen har kommet tilbake, sier vannforskeren, og legger til: 

– Naturen har ressurser til å reparere seg selv hvis den får være i fred.