Gratulerer, og velkommen til store muligheter!

Akkurat nå forbereder 182 nye folkevalgte i fylke og kommuner i Drammensregionen seg på fire år på jobb for deg og meg – for lokalsamfunnet. Vi i næringslivet gratulerer alle 182 med en viktig jobb og ønsker dere velkommen til høye forventninger.  

En av Næringsforeningens ressursgrupper kom nettopp hjem fra en studietur på Vestlandet. Vi har lært hvor mye politisk blod og tårer det har kostet, og fortsatt koster, men vi har også sett hva Bergen har fått til med Bybanen som det store grepet, både for å flytte mennesker, men like mye for å styre byutviklingen og veksten. Det Bybanen har kostet, har Bergen fått igjen med renter. Den virker. Utviklingen er fantastisk å se. Ved å sende bilene inn i fjellene og legge et bånd gjennom byen, spretter nytt byliv og nye muligheter opp. Vi er ikke i tvil om at Drammenskommunene trenger et tilsvarende – og like sterkt – grep for å kunne vokse på den måten vi alle ønsker. 

Det er en kjensgjerning at Drammensregionen er en fantastisk region og at vi har en nærhet til hovedstaden som gir oss et vell av muligheter. Vi har dyktige fagfolk i rådhus og fylkeshus. Næringslivet byr på et unikt mangfold. Vi har alle muligheter.  

Det er like fullt en kjensgjerning at vi ikke oppfyller potensialet vårt. Vår region vokser mindre enn forventet – og mest i randsonene. Vi er i ferd med å gå tom for næringsarealer. Byen vår, selve motoren og møtepunktet i regionen, sliter med økende trafikk, dårlig luft og manglende bolig- og næringsutvikling.  

Byen er vår felles stue og vårt felles ansvar. 

Gjennom storstua i Drammensregionen går det en kommunegrense. Ifølge Geir Vinsand i Nivi Analyse er grensen mellom Lier og Drammen en av Norges «mest kritikkverdige kommunegrenser». Det er noe vi i næringslivet ser på nært holdt hver eneste dag. Vi ser motsetninger som ikke burde vært motsetninger. Vi ser to planer der det burde vært én og vi ser kommuner som til tross for mye god vilje, ikke klarer å tenke som én.

Det hviler et ekstra stort ansvar på de to tetteste kommunene, Lier og Drammen, for å løfte blikket og sørge for at mulighetene for vår region ikke går til spille lenger. 

Gjennom Buskerudbysamarbeidet har vi sett hvordan de ulike kommunene både får og tar et nokså ulikt ansvar for helheten og ikke lykkes med å løfte blikket sammen og tenke som en region. Det er kanskje ikke så rart. Den gang debatten om Buskerudbypakke 2 (den store bypakken som skulle løse opp i flokene våre) kokte og skapte dyp politisk splid i Drammen, var det bare krusninger på overflaten i Øvre Eiker og Lier. I mai 2015 flyttet daværende statsråd Ketil Solvik-Olsen (Frp) Kongsberg kommune ut av pakken. Beskjeden var at den kommunen ikke var en del av regionens bybånd. Kongsberg er fortsatt en del av Buskerudbyen, men står på sidelinjen i debatten om drammensregionens fremtid, slik de gjorde da Buskerudbypakke 2 ble lansert – og havarerte. Holmestrand kommune, som gjennom sin utbygging og flyt av mennesker og varer er en viktig premissleverandør for utviklingen av Drammensregionen, er ikke en gang partner i samarbeidet. 

I dette brokete fellesskapet ligger ikke forutsetningene til rette for å tenke helhetlig om drammensregionen. Det er et faktum at vi er den eneste store byregionen i Norge som per i dag verken har en overordnet plan eller midler til å investere i fremtidens samferdsel og mobilitet. Her har staten et stort ansvar. Det ansvaret må de folkevalgte lokalt jobbe for at staten tar. Det ligger en ironi i at statsforvalter og vegvesen pøser ut innsigelser samtidig som det viktigste organet for samhandling, der statsforvalter og vegvesen observerer og viktige partnere, verken gir fremdrift eller resultater. Alarmen burde gått i departementet for lengst. Politikerne på Buskerudbenken må også ta sitt ansvar for regionen vår og være på ballen når rammene for byutvikling diskuteres og vedtas.

De underliggende strukturene i vår region ligger antakelig ikke til rette for et slikt samarbeid som Buskerudbyen skulle være. Det haster nå med å snekre en konstruksjon som virker. 

Utviklingen av Drammensregionen er en varslet krise som staten burde ha på sin radar. Som statsforvalteren selv (den gang Fylkesmannen i Buskerud) pekte på i sin tilråding til kommunereformen i 2016: «For å ivareta de regionale oppgavene og sørge for en helhetlig samfunnsutvikling i kommunene, må det etter Fylkesmannens oppfatning tas strukturelle grep i Drammensregionen». Grep ble bare delvis tatt, og den mest prekære utfordringen ble ikke berørt.  

Hvis vi skal gjøre noe som monner for neste generasjon, hvis vi skal gjøre noe med byliv og trivsel, så må vi begynne med de grunnleggende strukturene. Vi må begynne med forflytningen av mennesker og varer. Først da kan vi bygge boliger og næringsbygg med kvalitet. Først da vi kan vokse på en bærekraftig og forutsigbar måte og skape gode byrom og nye arbeidsplasser. Vi blir rett og slett en rikere region, på alle måter.  

Derfor trenger vi nå modige politikere, som tør å se langt frem og som forstår at samarbeid er helt avgjørende for å få til endring.  

Det er ikke tilfeldig at ressursgruppa vår dro til Bergen i høst. Vi ønsket å se inn i fremtiden. Den dagen Fjordbyen og alle de store transformasjonsområdene i vår region er utviklet, vil Drammensregionen passere et innbyggertall på 200.000. Vi kan ikke tillate at våre største planmessige grep for å vokse til en storby er å lage sykkelplaner uten penger og sette opp én og én buss i 50 år fremover. Det vil føre til en miljømessig, bymessig og menneskelig kork.  

Så igjen: Gratulerer til alle nye folkevalgte. Dere har fått en særdeles viktig og flott jobb, men også det som noen ganger er en utakknemlig oppgave. Akkurat nå brenner det litt under føttene våre. Det er tid for å legge bort interne stridigheter og tenke stort og langt frem: 

Hva slags region vil dere overlate til neste generasjon? 

Vi i næringslivet forventer et konstruktivt svar på det spørsmålet før det er gått fire nye år. Vi samarbeider gjerne om å forme svaret.