Infarkt Drammen

Det var på Eiendomsdagen i november i fjor at diagnosen ble satt. Fra Bergen kom plansjef Tarje Iversen Wanvik. Han kom over fjellet fra bybane, bompenger, byvekst og suksess på planleggingsfronten til en by med mange heisekraner, men lav vekst og utviklingsmuligheter som strander på manglende transportløsninger. Etter å ha tatt en titt på drammensregionen konkluderte bergenseren:

«Når jeg ser på Drammen og hører alle prosjektene jeg fikk presentert i går, så får jeg assosiasjoner til en stor muskelbunt – med masse muskler, men med blodårer som er i ferd med å tette seg helt igjen. Og det vet alle som trener, at det er en ganske farlig kombinasjon. Hvis blodårene tetter seg, da dør du faktisk», sa han fra scenen på Union.

Transportløsningene – og utfordringene – i Drammen har vært diskutert i årevis. Det er ikke noe nytt verken for eiendomsutviklere, byråkrater eller folkevalgte at trange årer stopper utvikling. Det var allikevel noe med dette fatale hjertebildet fra Bergen som satte seg fast hos konferansedeltakerne og siden er blitt en referanse.

Wanvik var fra scenen tydelig på hvor han mente Drammen hadde gått feil:

«Jeg tror, at der Drammen gikk feil i byen, hvis jeg skal være skikkelig frekk og utidig, er at dere droppet de sentrale delene av byvekstavtalen. For det er ingen løsning på kommunikasjonsutfordringene i Drammen. Det står i stampe overalt. Dere nærmer dere en by på størrelse på 200.000 i løpet av kanskje 20 år. Og uten at Drammen lager et kollektivsystem som frakter disse menneskene effektivt ut og inn av byen, så kommer det ikke til å skje noen utvikling i Drammen. Det er min spådom.»

Utfordring både innenfra og utenfra

Før Wanvik gikk på scenen og leverte sin infarkt-diagnose hadde han vært på omvisning i Drammen. Han hadde sett på Fjordbyen-prosjektet og alle de andre drømmene om Drammen. Han forstår at Drammen befinner seg i en krevende situasjon. Alt er ikke bare gloria i Bergen heller.

«Vi sliter med det i Bergen også, en infrastruktur basert på vei er utrolig dominerende. Den hemmer utvikling mer enn den fremmer.»

Som regionhovedstad har Bergen flere av de samme utfordringene som Drammen har. Men når Wanvik bruker Bergens relativt nye arealplan som sammenligningsgrunnlag, og legger kravene fra den på Drammen by, så ville ikke skjedd stort i Drammen.

«Dere har ikke lagt så mye til rette for alternative transportmetoder. Sånn Drammen er rigget i dag, med nesten bare veisystemer, vil dere slite med å nå nullvekstmålet», forklarer Wanvik på telefonen.

Han peker også på Drammens utfordring med nabokommuner som bygger ut på en offensiv måte og utfordrer Drammen utenfra:

«Det er en utfordring for Drammen at alle nabokommunene i altfor stor grad legger til rette for personbiltransport i sin utvikling. Lierstranda, Lier kommune i seg sjøl, er et problem for Drammen. De planene der genererer personbiltransport. Sånn som det fungerer i dag, enten det er i Drammens randsoner eller om det er randkommunene som bygges ut, så blir det hjerteinfarkt til slutt. Dere klarer ikke ta unna trafikken», utdyper Wanvik.

«Det er veldig krevende. Det er ikke lett å få nabokommunene til å være med på nullvekstmålet på personbiltrafikk», slår han fast.

Medisin: Skinner

Som en god doktor, slenger ikke bare plansjef Wanvik om seg med diagnoser. Han har også forslag til en løsning, en medisin til Drammen.

«Potensialet knyttet til tog er ikke helt tatt ut. Jeg vet godt at det å jobbe opp mot statlige aktører er krevende. Men jeg ville brukt mer tid på det hvis jeg var Drammen. Jeg ville vært tydelig og hatt ekspansiv ambisjon, sier Wanvik, og kommer med det store forslaget:

«Da er permanente skinner i bakken eneste som duger», sier Wanvik.

«Se på Trondheim og Stavanger. Jeg tror de gråter blod for at de ikke etablerte skinner i stedet for ekspressbusser. Ekspressbuss er dyrt over tid det også. Du får aldri den reisekomforten som du får på skinner. Trafikken vokser og presser seg på. Til slutt går bussen i de samme veiene, og de samme køene, som de andre bilene».

Den dagen vi får tak i Wanvik på telefonen, kommer han tilfeldigvis nettopp fra en befaring med plan- og bygningsetaten i Oslo. De har sett på nye traseer for trikken.

«Trikkeskinnene viser alle at ‘her skal byen ligge’. Skinner er langsiktig. Da stoler eiendomsutviklerrne på at det er lønnsomt å bygge boliger der også.

Dere har jo en toglinje gjennom Drammen. Et samarbeid med toget hadde vært smart. En bane langs de togskinnene dere allerede har. Men toget blir aldri urbant. Det er problemet deres.»

Bergens-medisinen er altså bybane på skinner. Men den må kombineres med en  byvekstavtale med staten. Med bompenger.

«Jeg vil si at det at dere ikke har fått til en byvekstavtale er en ‘opportunity lost’ for Drammen. For Bergen har det vært fantastisk. Vi er blitt  tilført eksterne ressurser for å bygge infrastruktur. Bompenger betaler halvparten.»

«Det kan de bare glemme!»

Når det gjelder ny byvekstavtale for drammensdistriktet, jobbes det for å komme til forhandlingsbordet. Det kan tidligst skje i 2024. Ordførerne, både i Lier og Drammen, har tatt til orde for at de tror på en byvekstavtale uten bompenger. Tarje Wanvik rister hardt på hodet fra sitt utekontor i Oslo:

«Det kan de bare glemme!»

Plansjefen i Bergen vil ha Drammen med på byvekst-laget. Han mener at jo flere byer som jobber for gode byvekstavtaler for kommunene, jo større sjanse er det for at staten legger mer penger i potten.

«Fra vårt perspektiv er det viktig at de mellomstore byene er med å drive lobbyvirksomhet.»

Wanvik har tro på byvekstavtalene også i årene fremover. Han har nettopp skrevet en artikkel om byvekstavtaler som byutvikling i tidsskriftet Journal of Political Ecology. Byvekstavtaler er veien for utvikling av de store byene, også for Drammen, mener han. Og gjennom den: en fremtidig bytransport på skinner.

«Hvis du skal bygge permanente kollektivløsninger, er skinnegående det eneste som duger», slår Wanvik fast atter en gang.

Bybaner og skinner har vært lansert som idé flere ganger i Drammen, men når ekspertene tar frem kalkulatorene sine, rister de fort bastant på hodet og sier de at det blir altfor kostbart og komplisert.

Til den påstanden har Wanvik bare et svar. Og det kommer i form av en utfordring:  

«Det kommer an på hvor høye ambisjoner dere har, da?»