Lærling for livet

18 unge menn og en kvinne ligger på hver sin yogamatte på den grønne, myke plenen som skrår forsiktig ned mot Sandvikstranda i Sande. 19 mobiltelefoner er lagt i en kurv. 

«Husk på at du er bra! Du er bra nok.»

Den milde, men bestemte stemmen til Mona Steenberg Gran avbryter den lave lyden av sjø, humlesurr og et par dårlig undertrykte fnis fra et par av yogamattene. Det er ikke bare-bare å vri bryteren om fra «fri skravling» til «livsmestring» på under et halvt minutt. De unge kroppene som akkurat nå jobber med pusten på yogamattene ved Drammensfjorden er alle lærlinger. De har fått lærlingeplass i Bauda-systemet, den store Toyota- og Lexus-familien i Norge. Det vil si at de er på full fart inn i arbeidslivet. Du møter dem kanskje neste gang når du skal kjøpe eller reparere en bil. Det er mentaltrener, kurs- og foredragsholder Mona Steenberg Gran som eier den deilige hagen (sammen med mannen sin) i Sande. Vanligvis er det ledere i norske bedrifter som ligger på de yogamattene. Grunnen til at 20 lærlinger bruker dem akkurat nå, er et samarbeid mellom mentaltrener Mona og Baudas opplæringskontor. Lærlingene på plenen skal rustes for livet. Det er mer enn én god grunn til at arbeidsgiveren deres bruker tid og penger på akkurat det. 

Kampen om arbeidskraften

NAVs statistikksjef, Ulf Andersen, gjør et raskt søk i NAVs statistikker. Han kan fortelle oss at i Lier, Drammen og Øvre Eiker er det 20.000 mennesker i arbeidsfør alder som akkurat nå står utenfor utdanning og arbeidsliv. 3300 av dem er unge, det vil si at de befinner seg i alderen fra 20 til og med 29 år.

«Det er 130 skoleklasser det», fastslår Ulf Andersen (foto t.v.). Og legger til:

«Om du stiller dem opp på rad og rekke er det ganske mange …»

NAVs tallknuser fortsetter med en liten befolkningsframskriving for å vise oss det enorme behovet for arbeidskraft som ventes i årene vi har foran oss: 

«I 2050 kommer Lier, Drammen og Øvre Eiker til å ha 15800 flere over 67 år, men bare 6200 flere i yrkesaktiv alder. Dere får altså tregangeren flere pensjonister enn yrkesaktive», slår Andersen fast.  Han beskriver det som en «stor forsørgerbyrde» som legges på de som faktisk skal og kan jobbe.  «Uansett hvor lenge du lever, får du statistisk sett to år på slutten av livet der du har ganske store hjelpebehov. Det forandrer seg ikke», fastslår Andersen og maler videre på fremtidsbildet: 

«Da snakker vi sykehjem, hjemmehjelp og kommunens lovpålagte tjenester. Hvor skal du finne de ansatte? Det blir kamp om arbeidskraften rett og slett. Det er ikke nok å ta av», konkluderer Ulf Andersen. 

«I det lyset, er det verdt å se på alle de menneskene som står på utsiden av arbeidslivet i dag. Det er vår arbeidskraftreserve. Næringslivet trenger noen av disse menneskene.»

Statistikksjefen minner oss om at Norge og de nordiske landene relativt sett har et lite utenforskap. 80 prosent jobber. I resten av Europa er det tallet en del lavere. Utenforskapet blir aldri null.

«Det er mange som aldri kommer til å komme i jobb, av ulike grunner. Hvorfor skal man jobbe, ha små barn og slite med å få kabalen til å gå opp hvis man har vunnet millioner i Norsk Tipping? Andre har helseutfordringer som er så store at det ikke er mulig. Det må vi respektere», forklarer Ulf, men slenger på en utfordring:

«Jeg er bra sikker på at mange av de 20.000 i regionen din som står på utsiden i dag, både kan og vil jobbe. Si i alle fall ti prosent, da. Det er 2000 mennesker man kunne inkludert i arbeidslivet i Drammensregionen.»

Statistikksjefen mener at arbeidsgiverne kan – og må – gjøre mer.

«Det har frustrert meg ganske lenge nå. Vi er nødt til for alvor å gjøre noe med det. Arbeidslivet er blitt ganske tøft. Arbeidsgiverne må ta seg et lite tak og senke krava litt. Nå er ikke jeg på søken etter en jobb, men når jeg leser stillingsannonser, er det ikke til å tro hva som kreves! Er det noen grunn til at en ungdom som strøk i gym på videregående skole ikke kan jobbe i butikk? Jeg reiser en del rundt i landet og diskuterer dette. Jeg har snakka med arbeidsgivere som driver butikk på kjøpesentre om det å stille absolutte krav», sier Andersen og skryter av de som tar tak:

«Flere burde gjøre som Bauda, som tenker at de skal ta litt mer av opplæringskostnaden selv. Det er ikke bare A4-ungdommer som kan bli gode arbeidstakere. Livsmestringskurs – det er genialt!», sier Andersen.

Stressende voksenliv

NAV-statistikerens ord om arbeidslivet ligner på det lærlingene i Sande selv forteller. 

«Voksenlivet er bra hardt. Du får en ‘awakening’ når du kommer ut i arbeidslivet», sier Thomas Kristoffersen. 19-åringen fra Jessheim sitter i lysthuset sammen med sine med-lærlinger Steffen Langfeldt (18) fra Lier og Kristoffer Heen (18) fra Drammen. De har sine tanker om hvorfor en del ungdommer faller helt ut av både utdanning og arbeidsliv. De snakker om karakterpress som klemmer til på ungdomsskolen. Gjennom lærlingelivet har de fått en smak på arbeidslivet som venter. På stress og forventninger. For eksempel når hele Norge samtidig finner ut at det skal snø og vil ha skiftet dekk på bilen sin på samme tid: 

«Det er stress, ass», konkluderer Kristoffer.

«Jeg har aldri svettet så mye i mitt liv», istemmer Thomas. Men han konkluderer samtidig: «Jeg får ut energien min. Jeg blir faktisk mer sliten av å ikke gjøre noe enn å jobbe.»

De tre lærlingene føler seg tross alt heldige. De får betalt for å lære. Og ledervekst-samlingene med Mona har vært nyttige for dem. Steffen forteller at han har lært å bli mer bevisst på kroppsspråk og holdninger, og hvordan det virker på andre. 

«Det er lett å være frekk…», sier han. 

Betydningen av å ha en god tone med kollegene på jobben, er blitt tydelig for dem. Det gjelder uansett hvor du er i bedriften, enten du er kunderådgiver eller tekniker. 

«Det handler om holdninger. Hvis du har en dårlig dag, skal du ikke la det gå utover andre», sier Thomas. 

Fyrtårnet 

Humlene surrer alene i hagen. Yoga-mattene er rullet sammen. Inne i det som er en garasje om vinteren, har lærlingene repetert mye av det som har stått på pensum i året som har gått. Mona bruker nøyaktig de samme prinsippene som når hun arbeider med lederutvikling. Tilstandsmodellen handler om å kjenne seg selv. Det handler om å være bevisst på hva som gir energi og hva som tapper energi. Det er et fyrtårn som illustrerer de ulike tilstandene. Grønn sone for påfyll av energi. Gul sone der vi bruker energi. Rød sone der vi tappes for energi, for eksempel fordi vi opplever mostand, sykdom eller sorg. Det var overskrift i nyhetene bare for to dager siden. Eksplosiv økning av sykefravær på grunn av psykiske lidelser. Spesielt unge er utsatt. Mona blir alvorlig. 

«To mennesker hver dag, velger å forlate dette livet. Mennesker som ikke greier å håndtere sårbarheten», sier Mona.  

Det er mange spørsmål i lufta i Sande denne junidagen: Hva ønsker du? Hvordan vil du bli oppfatta? Drømmer. Hvor er du om fem år? Hvor er du om 10 år? Energidrikk, kaffe, sukker. Hva gjør det med deg? Når du ser deg i speilet på morran, hva sier du da? Sier du noe pent? Eller har du styggen på ryggen? 

Mona spør. Lærlingene skal svare – og de skal gjøre det enkeltvis og gruppevis. Opplegget Mona kjører gjennom for lærlingene er i prinsippet det samme hun bruker i Ledervekst-programmet. Det handler om å kjenne seg selv og kunne lede seg selv. For Mona Steenberg Gran har det vært spennende å jobbe med ungdom. Og noe helt nytt og veldig meningsfylt. 

«Jeg må jo litt ut av komfortsonen jeg også», sier Mona med et smil.

The Toyota Way

«Vi lager robuste lærlinger.»

Uttalelsen over tilhører Hans Konrad Østern (foto t.v.). Han er daglig leder i Bauda konsernets opplæringskontor for bilfag (BKOB). De er eid 40 prosent direkte av Toyota-konsernet og 60 prosent av Baumann-familien. Bauda er en av Norges største bilforhandlergrupperinger og den desidert største Toyota-aktøren i Norge. De er dermed også en av de aktørene innen bilfag som tar inn flest lærlinger.

De fleste får jobb i Bauda-systemet etter lærlingperioden, men noen går videre til andre bilforhandlere.

Akkurat nå er det 90 ungdommer som har lærlingtiden sin under Bauda og Toyotas vinger. Hans Konrad forteller om samfunnsansvaret som ligger på deres skuldre når de skal forberede så mange unge mennesker på arbeidslivet. Bransjen skriker etter arbeidskraft, så det er om å gjøre å ta vare på de ungdommene som kommer inn døra. En svak krone og pandemi har gjort at Norge har mistet en stor del utenlandsk arbeidskraft. Etter å ha jobbet med ungdom i mange år, ser og kjenner Hans Konrad og kollegene på at korona-kullet er preget av år med sosial og faglig unntakstilstand. Mange av menneskene som kommer inn døren nå, har dårligere mentale forutsetningene for å lykkes. 

«Det er ofte Red Bull til frokost og Nugatti til middag», sier Hans Konrad.  

Opplæring av lærlingene handler derfor også om kosthold, om stress og ikke minst: Om relasjoner. Både til venner, familier og kolleger. I et lærlingekull kan en enslig flyktning som kommer rett fra krig i Sudan jobbe side om side med en sjuende generasjons odelsgutt fra Mjøndalen. Det var på et møte i konsernet ideen om å sette inn en mentaltrener på lærlingsamlingene dukket opp.

«Vi innså paradokset i at vi brukte millioner av kroner på å bygge robuste ledere, mens vi bare kjørte disse ungdommene gjennom systemet», forklarer opplæringslederen. Det er tredje året med Ledervekst og Mona Steenberg Gran som en del av lærling-programmet. Tilbakemeldingene er gode. 

«Vi kan ikke redde alle, men de får verktøy som gjør dem i stand til å ta de gode valgene. Det er ‘The Toyota Way’. Kontinuerlig forbedring og respekt for mennesker», sier Hans Konrad, og understreker med det at arbeidsgiverens slagord forplikter.