Vannflytterne på Grønland

I en gammel, god verkstedhall på Grønland slipper høye vinduer inn brede striper med dagslys på et lager fullt av store og små deler i mange forskjellige materialer. På veggen som vender mot Øvre Sund bru står porten åpen. Der får en stor grasiøs pumpe på seg røde føtter. Selve pumpen minner om et stort sneglehus og glitrer som om den var laget av gull. Det er den ikke. Den er laget av nikkelaluminiumbronse. 

«Et av de dyreste materialene vi bruker. Og det sterkeste. Det ruster aldri», forteller operasjonsdirektør Thomas Krogh Berntzen.  

Pumpen, som isolert sett har en markedsverdi på cirka 800.000 kroner er bestilt av den beste typen kunde Jason Engineering kan ha: en med sans for kvalitet. Pumpen skal til India. Der skal den monteres i en båt og slukke eventuelle branner et eller annet sted i en havn eller ute på havet. Den pumpen kan flytte enorme vannmengder. Mellom 2900 og 5500 kubikkmeter vann per time kan pumpene fra Jason Engineering flytte på. Vannkanonene som følger med kan slynge vannet i voldsom fart, opp til 3900 kubikkmeter vann per time. Den kraftigste kanonen har en rekkevidde på 250 meter. Pumper, girkasser og kanoner fra Jason Engineering bidro for eksempel i slukkingen av Deepwater Horizon-ulykken i 2010. Brannbåter med Jason-utstyr har bidratt i slukningsarbeidet av branner både i Oslo og Bergen. 

Den tradisjonsrike drammensbedriften opererer i en smal nisje. De har regnet seg frem til at det totale markedet er på omtrent 450 millioner kroner. Til gjengjeld forsyner de seg av en stor del av den nisjen, nærmere bestemt en fjerdedel.

Jason Engineering er nest størst i verden på brannslukning til sjøs. Og skal du ha skreddersøm, norsk produksjon og ypperste kvalitet, ringer du til Drammen. Som fungerende direktør Anette Berger sier det: 

«Det norske flagget er et kvalitetsmerke.»

Med Drammenselva som laboratorium

Når jobben er å flytte vann, er det perfekt å ha verkstedhall i snubleavstand fra Drammenselva.  Produktene er designet, testet, produsert og skrudd sammen for hånd på samme sted. Og solgt i hele verden. Asia, spesielt Sørøst-Asia, kjøpte i fjor 70 prosent av alle pumpene, vannkanonene og de eksklusive teleskopmastene som håndlages midt i Drammen.

«Det at vi har en unik mulighet til å teste brannsikringssystemene våre grundig er en geografisk fordel som gjør at vi skiller oss ut, til tross for høyere produksjonskostnader. Det gir oss et konkurransefortrinn globalt», forklarer Baard Hoan (bilde), mannen som både eier og driver produktutviklingen i Jason Engineering. 

Det er han som har stått i bresjen hver gang Jason har gjort en stor endring. Først da de gikk inn i marin brannslukking i 1974, så da de produserte gir og brannkanoner eksklusivt for Kværner tidlig på 2000-tallet og deretter da de kjøpte brannavdelingen til Aker Kværner i 2007. Siden har de etablert eget datterselskap i Italia fordi underleverandøren i Polen sviktet, etablert serviceavdeling i Spania, og sist, men ikke minst: Ansatte en egen områdesjef i Kina.  

Selv om Europa nå kommer sterkere, er Sørøst-Asia viktige markeder i lang tid fremover. Kinesiske kunder har høy tillit til norske produkter. Det å finne seg til rette i et annet land med en ganske annen forretningskultur, tok litt tid. Gjennom sitt store internasjonale nettverk, fant Baard Hoan og Jason til slutt den perfekte mann for dem i Kina, og fikk ham ombord. 

«Mennesker er mennesker over alt, bare du behandler dem ordentlig», sier Baard.

Arvelig belastet

Jason Engineering er, i tillegg til å være en fremoverlent ingeniørbedrift med flere gasellediplomer på veggen, en helt essensiell del av Drammens bybilde og industrihistorie. Hvem er så denne Jason? I dag er det Baard Hoan som er Jason. Han har med seg 22 ansatte, blant dem stedatter og Anette Krogh Berger som stepper inn som administrerende når bedriften trenger det, og hennes sønn Thomas Krogh Berntzen, som er operasjonssjef og har jobbet i Jason i over ti år nå. De tre lederne og familiemedlemmene har tatt plass ved møterommet, i kontorene som er kledd i de røde og hvite Jason-fargene anført av litt sort.  

«Jeg vil ikke beskyldes for nepotisme», sier Baard og humrer. 

«Her er det brukbarheten som bestemmer organisasjonen», legger han til. 

Baard er eneeier og en hel utviklingsavdeling i en og samme person. Han er barnebarnet til grunnleggeren. Ute i verden er Jason internasjonal og engelsk. Her hjemme uttales det Ja – sånn. Bokstavene i Jason-navnet er hentet fra Baards far og bestefar, Johan Andersen og sønn. Jason er varemerket som oppsto i det som en gang i tiden var verkstedfabrikken Brdr. Andersen & Krussand. Verktøymaskinindustrien i Norge begynte å dø ut allerede på 1950-tallet, men hver generasjon har tatt drammensbedriften videre.

«Hvis du ikke forandrer bedriften din 10 prosent i året, forandrer den seg uansett 10 prosent – mot katastrofe», sier Baard. 

Han som har meislet ut filosofien og skapt produktene de siste 50 år, er nå 80 år og jobber hver dag. Han er arvelig belastet. Baards bestefar, Johan Andreas Andersen, kjørte ti-timersdager til han var 83. Gjennom hele barndommen fikk Baard verktøy i julegave av bestefaren. Et år var det skyvelære. Neste år var det passer. Som ung mann dro Baard ut i verden som maskinoperatør til sjøs og senere student ved en teknisk skole i Tyskland. Han møtte flinke mennesker og tok med seg ideer hjem til familiebedriften ved Drammenselva. De ideene trengte bedriften på 70-tallet. De hadde en allsidig maskinpark og dyktige medarbeidere, men treforedlingsindustrien langs elva døde ut. Brdr. Andersen & Krussand måtte finne nye områder å bruke sin kompetanse på.. Flere av maskinene fra den gang er fortsatt i bruk i dag. I den eldste verkstedhallen gjør de nytten når verktøy og maskindeler må repareres, flikkes og files på. Selv om reparasjoner ikke er hovedgeskjeften på Grønland 76-82, kan Jason Engineering fortsatt reparere, flikke og sjekke. De overhaler for eksempel en god del norske skiheiser. I sommer, da skoleskipet Christian Radich fikk problemer med styringsmekanismen, var det Jason Engineering som kom til unnsetning. Her ved Drammenselva fikk roret nytt liv.

Gnage på beinet

Allsidigheten i husene på Grønland har alltid vært en styrke. Sammen med den filosofien Baards forfedre innførte: «Det skal gnages på beinet inntil utviklingskostnadene er betalt.» Eller som Baard sier det: «Banken er noe som primært skal brukes til å putte penger inn i.» 

I november 1986 ga Baard Hoan et sjeldent intervju, den gang til bladet Jernindustri, organ for Mekaniske Verksteders Landsforening.

«Jeg har ikke forandret mening siden den gang», sier han og skyver smilende en utskrift over bordet.  På spørsmål om hvordan det hadde vært å være en liten bedrift og samtidig satse på utvikling, svarte han slik i 1986: 

«Nei, det var vår begrensning, men muligens også vår styrke, for det tvang oss til å ta utgangspunkt i det vi kunne og ta et skritt av gangen. De store dristige sprang har vi måttet avstå fra, men derfor er vi også blitt spart for de skjebnesvangre prosjekter.»

Journalisten oppsummerte den gang med at strategien «Et skritt av gangen» hadde vært fruktbar for Jason. Det er fortsatt filosofien. Den sitter i ryggmargen til alle som jobber der:

«Vi er en liten, fleksibel organisasjon. Vi bruker ikke mye tid på utredninger. Når vi har bestemt oss for å gjøre en endring, så gjennomfører vi», sier Anette Berger.  

Kvalitetskontroll har bedriften drevet med siden 40-årene. Det krever stor orden i sysakene å levere til internasjonal shipping. Den ene dagen kommer en inspektør fra Lloyds for å sjekke et produkt. Uken etter er det Det Norske Veritas og American Bureau of Shipping. Ingen produkter forlater Drammen uten inspeksjon. Operasjonssjef Thomas har de siste årene videreført kvalitetskontrollen gjennom å utvikle et eget program som holder orden på alle de tusenvis av små og store delene og gangen i produksjonsprosessene. Det samme programmet fungerer som bedriftens interne kommunikasjonskanal..

«Hardt arbeid og kaldt vann»

Det er altså flere av dem som jobber på Grønland som kan ta Jason inn i enda en ny tid. Det er 20 år siden folk utenfor bedriften begynte å spørre Anette om hvordan Jason skal overleve den dagen Baard ikke er der mer. I sitt åttiende år jobber han fortsatt hver dag. 

«Å klone ham hadde vært fint», sier Anette og ler.

«Så enestående er jeg altså ikke», sier Baard.

«Hemmeligheten er bare hardt arbeid og kaldt vann», sier han, og utløser latter rundt bordet.

«Erfaringen og klokskapen sitter her», sier Anette bestemt og peker på hodet til Baard.

«Men alt er vel dokumentert», legger hun til. 

Når den tid kommer at Baard ikke lenger kan være til stede på den måten som han er i dag, vil Jason antakelig måtte finne et nytt ingeniørhode. 

«Det fins folk som kan forstå det du forstår», sier Anette og ser på sjefen. 

Baard er langt fra den eneste i huset som sitter på mye kunnskap og historie. Ansatte i Jason blir gjerne lenge. Det har vært en liten utfordring hver gang det kommer et generasjonsskifte. På den annen side: Lojale medarbeidere med dyp kunnskap har vært nøkkelen til suksess. 

«Det er stadig folk som prøver å hente gutta våre», sier Anette.

Hun mener grunnen til at de ansatte blir, ikke handler om penger. De kan tjene mer andre steder. 

«Det er mye rom til å være kreativ her. Her får du frihet. Frihet til å være god», sier Thomas. 

Anette understreker at det ikke bare er en dans på roser å jobbe i en liten bedrift som selger mesteparten av varene sine utenfor Norge. De merker fort når det skjer store ting ute i verden.. 

«Det har vært tøffe tak», sier Anette.

Sånn har det vært de siste årene. Først da verden ble stanset av korona og Jason satt der med store lagre. Deretter krigen i Ukraina og tapet av det russiske markedet. Tre år med underskudd har satt bedriften tilbake. Penger som skulle vært investert i utvikling og oppussing av eiendommen var ikke der. De siste årene har Baard Hoan måttet tappe bedriften for penger, selv om den har gått med minus. Det har vært nødvendig å klare å betale formueskatten. 

Har avvist eiendomsutviklere

Beliggenheten sentralt i Drammen er et fortrinn for vannflyttere. Men det å drive industri midt i en by har de senere årene ført med seg noen frustrasjoner også. Da nabotomta, gamle Union, ble transformert, Papirbredden ble til og Øvre Sund bru ble bygget, følte de seg tidvis som et hår i suppa. De måtte kjempe for bedriften sin den gangen, for å kunne fortsette å ta imot tunge lastebiler midt i byen og for å kunne beholde et sikkerhetsgjerde rundt sin del av elvebredden.

«De skulle bygge kunnskapsbyen Drammen», sier Anette, som fortsatt kan irritere seg over møtet med Statens vegvesen fra den gangen. 

«Hvis du vil ha kunnskap, kan du komme hit. Dette er kunnskap», sier hun og nikker mot verkstedhallene.

Eiendomsinvestorer sikler fortsatt på Jason-tomta. Mange har tatt kontakt, både store Oslo-navn og lokale utviklere. Alle har fått tommel ned. Per i dag er ikke tomten Baard eier regulert, verken til næring eller bolig, men avsatt til «kombinert bebyggelse og anlegg/bybebyggelse.» 

«Uregulert», sier Baard med en megetsigende mine. 

Alle som jobber på Grønland 76-82 er glade for at Drammen utvikler seg, men de synes det er rart at byen ønsker seg mer næringsliv og samtidig ikke gjør det lettere for eksisterende bedrifter å leve her. På den annen side er de vant til sykluser og svingninger. De har overlevd det meste. Baard har overlevd både avindustrialisering, oljeboom, oljenedtur og nå både korona og krig. Han mener nettopp magemålet, null gjeld og penger i banken, gir dem trygghet og omstillingsevne.

Gaselle

I gangen står gasellediplomene fra Dagens Næringsliv på rekke og rad. Jason Engineering har gjenoppfunnet seg selv mange ganger i løpet av sine 125 år og de har bevis på det. De jobber for å finne nye ben å stå på nå også. De ønsker å bruke pumpeteknologien sin på nye måter i hjemmemarkedet. De jobber nå med eksterne aktører for å se på mulighetene for å utnytte spillvann i vannkraftverkene. De har kunnskap og vilje til å spille en rolle i det grønne skiftet. Vannkraft, landbaserte lakseanlegg og renseanlegg er noe av det de ser på. Det nye, store renseanlegget som Drammen, Lier og Asker skal bygge sammen, er de spesielt nysgjerrige på. Det er denne omstillingsevnen Anette, Baard, Thomas og alle de ansatte på Jason Engineering håper kommunen tar med i regnestykket når de ønsker seg næringsvekst i regionen og satser på gründere.

«Vi gründer hver dag, vi», sier Anette.

Jason kjenner Drammen, men det er ikke alle i Drammen som kjenner Jason. I 80 år har Baard Hoan unngått å stikke hodet frem. Han liker å skape noe nytt og han liker en god forretning. Men han liker ikke å bli fotografert og han liker ikke å bli intervjuet. Det er Anette som har lurt med seg en av Drammens beste tekno-hoder til møtebordet denne oktoberdagen. Anette har tidvis jobbet for seg selv, og tidvis for Jason, men hun har vært med på alle milepælene de siste 25 årene. 

«Når du har hatt behov for det, har du ropt på meg. Vi er ekstremt forskjellige vi to. Jeg er den som tar kjappe avgjørelser. Du tenker og beregner. Du tenker, jeg closer. Vi har vært et godt team, jeg må si det», sier Anette med et smil.

De tre generasjonene ved møteromsbordet på Grønland sender en klar beskjed til rådhuset og alle dem som ivrer etter å få lastebilene vekk og få bygge leiligheter på den tomten der Jason Engineering nå ligger. 

«Det vi har her, det tar det mange år å bygge opp. Men det kan forsvinne fort. Å bygge opp en bedrift som Jason Engineering fra bunnen av i dag … det er det ingen som ville gått inn på. Det ville kostet en milliard», sier Thomas.

«Vi får ingen nye konkurrenter i Norge, for å si det sånn», legger han til. 

Siste ord går naturlig nok til seriegründeren selv, Baard Hoan: «Vi har skapt verdier her i 130 år. Den reisen har ikke bare lært oss overlevelse, men gitt oss en evne til konstant omstilling.»