Viktigheten av å hilse hjem
Å hilse hjem kan være en krevende politisk øvelse. Men hilses skal det. Det er en klar forventning, også fra Drammensregionen.
Det står mars på kalenderen. Drammenselva har tint og frosset og tint igjen. På elva jobber menn i kjeledresser mot klokka for å støpe ferdig fundament til ny bybru før vårflommen kommer. På stasjonen går det «buss for Flytog» til Asker. Drammens nye arealplan lever et uvisst liv et sted mellom vegvesen og departement. Buskerud fylke har så dårlig råd at de må kutte i busstilbudet til folk flest. På Konnerud har Tom Berntzen gått løs på tastaturet. Den tidligere NRK-profilen kombinerer pensjonisttilværelsen med rollen som hardtslående kommentator i nettavisen DrammenLive24. Han mener de folkevalgte på Stortinget må ta sin del av ansvaret for situasjonen i hjembyen:
«Når hørte du for eksempel sist en av våre fremste folkevalgte stortingsrepresentanter fra Buskerud virkelig kjempe for saker i Drammen, eller ta et initiativ på vegne av Drammen? For ikke å si fremsnakke Drammen!»
Den tidligere journalisten og PR-mannen peker på stortingsrepresentantenes plikt som ombudspersoner: Å sørge for penger, veier og arbeidsplasser til hjemstedet sitt.
«Å hilse hjem», som det heter på politikerspråket.
De beste «hilserne»
Den mest kjente «hjemhilseren» i moderne norsk politisk historie var tidligere samferdselsminister Kjell Opseth (Ap). Han fikk lagt stamveien mellom Oslo og Bergen gjennom eget hjemdistrikt selv om det kostet både tid og tunneler. En annen Ap-statsråd, Kjell Borgen, fikk både ære og skyld for at Oslo Lufthavn endte på Gardermoen. Høyres Kåre Willoch beskyldte Borgen for å ta «primitive lokalpolitiske hensyn». Aps Trond Giskes plassering av kortlevde Rock City i Namsos og Høyres Victor Normans plassering av Konkurransetilsynet i Bergen er også blitt omtalt som sterke hilsener hjem. I nyere tid har Bjørnar Skjæran stukket av med ledertrøya. I 2022 beskrev Nordlys’ politiske redaktør Ap-politikeren som «en effektiv maktpolitiker som har gitt begrepet ‘å hilse hjem’ et helt nytt innhold.»
«Det at Bjørnar Skjæran fikk gjennomslag for å flytte en flyplass i Bodø 900 meter, er et eklatant eksempel på det ‘å hilse hjem’.» sier Dag Einar Thorsen (bilde over), statsviter ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN), og forklarer:
«Samfunnsøkonomisk har det en ganske betydelig negativ nytteverdi. Men lokalt for Bodø og byen er det klart at det å flytte flyplassen litt unna sentrum, har mye å si for Bodøs muligheter til å vokse.»
De aller fleste sentrale politikere må balansere det å være politikere for hele Norge med å være ombud for sin region. Det er det ikke mange som klarer, men det er mulig. Fra Vestlandet har drammenser og politisk redaktør i VG, Frøy Gudbrandsen, et godt eksempel på det:
Frøy Gudbrandsen, politisk redaktør i VG. Foto: Line Møller, VG
«Audun Lysbakken. I forhandlinger om statsbudsjettet har han vært den som har fått kjempet inn saker som har vært viktige for Bergen og Vestlandet. Han har klart å markere seg i de sakene han bryr seg om, samtidig som han har vært partileder og statsråd med det nasjonale perspektivet», sier Gudbrandsen. Den ferske VG-redaktøren har en vestlendings blikk på politikken etter mange år i Bergens Tidende.
Kristin Ørmen Johsen har et Buskerud-perspektiv på sakene. Seniorrådgiveren ved USN var i sin tid statssekretær for Erna Solberg i kommunaldepartementet og stortingsrepresentant for Buskerud i åtte år. Hun er fortsatt vara til Stortinget og leder Buskerud Høyre. Hun mener det er fullt mulig å følge Lysbakkens eksempel.
«Når du lager lover og er saksordfører, representerer du hele landet», understreker hun. Men når det kommer til infrastruktur, universitet, sykehus og statlige arbeidsplasser …
«… da må regionen rekke opp hånda! Hjertet er i regionen. Regionen din må du passe på», konstaterer Kristin Ørmen Johnsen.
I sin tid lobbet Ørmen Johnsen hardt for både Papirbredden og nytt sykehus i Drammen, både innenfra og utenfra det politiske Norge. Hun var dessuten statssekretær da Husbanken skulle flyttes ut av Oslo. Hun vet godt hva det betyr «å hilse hjem».
Er Buskerudbenken flinke nok til det?
«Vi må få til mer», er Kristin Ørmen Johnsens diplomatiske svar.
Førsteamanuensis Dag Einar Thorsen er statsviter og medlem av Arbeiderpartiet. Han følger med i politikken fra kontoret på Papirbredden og er ikke veldig imponert over hva Buskerudbenken får til på Drammensregionens vegne. Han mener å se en årsak:
«Buskerud er et fylke som strekker seg fra sjøen og opp på Hardangervidda. Det setter nok tonen. De som kommer fra drammensområdet ser nok på seg selv som pendlere, de er en del av Stor-Oslo i mange sammenhenger. De som kommer fra fjellområdene, ligner mer på innlandspolitikere og distriktspolitikere. De er opptatt av ting folka fra Drammen ikke har hørt om en gang. Jeg tror ikke det noen som ser på seg selv om de er fra Buskerud. Buskerud er som Viken, en byråkratisk konstruksjon», sier Thorsen. Han plasserer dermed Drammensregionens i en utsatt posisjon i det distriktspolitiske racet:
«’Geografi er skjebne’, er det noe som heter.»
Ulike politiker-typer
«Lekkasjer fra NTP garanterte for øvrig, tidlig i uken, 23 milliarder til dobbeltspor mellom Oslo og Fredrikstad (der samferdselsminister Jon-Ivar Nygård er fra) og 10 milliarder til dobbeltspor til Hamar (der finansminister Vedum er fra).» Egon Holstad, kommentator i iTrømsø og VG, dagen etter at Nasjonal Transportplan ble lagt frem i mars
«Det er lange og stolte, og ikke fullt så stolte, tradisjoner for å hilse hjem i politikken. Det handler egentlig om noe veldig enkelt, at politikere på et eller annet tidspunkt skal gjenvelges», sier Dag Einar Thorsen.
Det norske valgsystemet egentlig er lagt opp for å hindre mye av «hilse hjem»-tankegangen. Vi stemmer i hovedsak på parti, ikke på folk. Til tross for det er «hilse hjem»-politikk utbredt også i Norge:
«Det er gammelt jungelord i norsk politikk som sier at ‘det norske Stortinget er den minst nasjonale nasjonalforsamling på den nordlige halvkule’. Med en gang det dreier seg om lokaliseringsdebatter, slår partilojaliteten sprekker blant stortingsrepresentantene. Da er det landsdel mot landsdel», sier statsviteren. Det betyr ikke at alle de 169 representantene på Stortinget er like opptatt av fylket de kommer fra.
«Man kan nesten dele inn politikerne etter om de er ‘hilse hjem-politikere’ eller om de er politikere som tenker mer nasjonalt», sier Frøy Gudbrandsen.
Kristin Ørmen Johnsen gir henne medhold i det:
«Det er nok litt forskjellig hvordan man oppfatter ombudsrollen. Det er personlig. Jeg mener jo oppriktig, når man ser hele landet under ett, at vi har et ansvar for at ikke områdene rundt Oslo havner i skyggen.»
Her kommer statsviter Thorsen inn fra siden som en liten gledesdreper. Det er en grunn til at store byene på Østlandet sliter med å nå opp i kampen om veimilliarder og de store statlige arbeidsplassene. Det er den geografiske skjebnen igjen:
«Drammen sliter nok, i likhet med mange andre mellomstore byer på Østlandet, med anonymiteten. Det er liksom ikke så mange tydelige komparative fortrinn. Veldig mye av det som kan ligge i Drammen, kan ligge mange andre steder. Det er begrenset hvor mye politikerne i Drammensregionen kan hente hjem.»
Slik gjør du det
Det er ikke nødvendigvis lett å kjempe for en middels stor by på Østlandet. Umulig er det imidlertid ikke.
«Hvis du vil ha gjennomslag for noe, må du ha makt. Sitter du i regjering? Ja eller nei? Det er alt det alt handler om. Det er derfor politikere vil vinne valg. Har du flertall i Stortinget, får du sakene dine gjennom. Hvis du er i mindretall, må du bruke andre metoder, da må du bygge allianser. Skal du ha gjennomslag, må du sørge for å komme deg i regjering. Det er mitt stalltips», sier Frøy med et smil.
Buskerud sitter ikke så ofte i regjering. Noen få statssekretærer og politiske rådgivere har kommet og gått. Sist Buskerud hadde en statsråd var da Helen Bjørnøy (SV) var miljøvernminister fra 2005 til 2007.
Dag Einar Thorsen tenker høyt om hvorfor det er slik:
«Samferdselsminister Nygård ble henta opp fra ordførerkontoret i Fredrikstad til regjeringen. Hvorfor skjedde det? Hvorfor skjer ikke det med politikerne i Drammen? Kanskje Drammen er stor nok til å være seg selv nok i noen sammenhenger. Drammenspolitikken blir litt innadvendt. Det er ikke en egen planet, men det er ikke så langt unna.»
Kristin Ørmen Johnsen mener regjeringsrepresentasjon handler mye om lokalt engasjement og forventinger:
«Trønderne er gode på det her. De er veldig gode til å sutre når de ikke får til ting. I 2019 ble det stor oppstandelse da de ikke fikk en statsråd i regjeringen. Det var skandale! Når har det skjedd i Buskerud? Eller i Vestfold? En statssekretær er nesten jackpot for oss, ikke sant? Det er noe med de forventningene befolkningen har. Det hjelper å være litt sint. Du må rope», konstaterer Høyre-politikeren.
Om du ikke er i regjeringsapparatet, må du i alle fall sørge for å havne i rett komité på Stortinget. Dag Einar Thorsen forklarer: «Om du sitter i Utenrikskomiteen, eller gud forby, at du havner i kontroll- og konstitusjonskomiteen, da er nesten alle sjanser for å markere seg borte. Det er en tendens til at representanter fra distriktene setter mye inn på en plass i transportkomiteen. Det har sine grunner!»
Posisjon er én ting. Kristin Ørmen Johnsen er opptatt av to maktfaktorer til: Allianser og timing.
«Du må skaffe deg allianser og nettverk. Uten det får du ikke til noe særlig. Solospill er det ingen som er glad i», sier hun og viser til egen erfaring med å jobbe i nettverk.
En god forkjemper for sitt hjemsted må dessuten evne å rekke opp hånda i tide: «Ta et eksempel: Det skal bygges et nytt fengsel. Da må man vite om det i veldig god tid på forhånd. Lobby-arbeidet begynner før saken kommer til Stortinget, før saken kommer til statsråd og før det blir regjeringskonferanser. Du må følge med!»
Unngå sutring!
Trønderne kan kanskje sutre seg til en statsråd. Men metoden anbefales ikke for den som kjemper for en regional hjertesak. Det er Frøy Gudbrandsens grunnleggende tips til folkevalgte som vil være gode lobbyister:
«Det som ikke virker er sutring. Det å si at ‘nå er det vår tur’, ‘de andre har fått så mye, vi må også få noe’, det går ikke. Du må argumentere på noen helt andre parametere. For eksempel: ‘Det er best at de arbeidsplassene legges dit og dit fordi det er best for landet’, ‘Det er best for landet at vi gjør det på denne måten’.»
Det har vært sutret mye i Vestlandets hovedstad. Særlig på vegne av kulturinstitusjonene. Det har ikke virket. Men et par ganger har Vestlandet hatt argumentasjonen i orden. Da har det gått mye bedre. Et ferskt eksempel på det var nå i mars, de regjeringen besluttet å flytte 15 NORAD-årsverk til Førde. De som skal evaluere norsk bistand skal være uavhengige. Statsråden argumenterte nettopp med at avstanden mellom Oslo og Førde var en fordel. Da Bergen fikk Konkurransetilsynet ble det argumentert på samme måte:
«Argumentasjonen må være mer i retning av nasjonale interesser», fastslår Gudbrandsen.
Statsviter Dag Einar Thorsen er helt enig. Han mener nettopp at evnen til å fremstille regionale interesser som allmenne interesser er nøkkelen for å få gjennomslag:
«Ta skipstunnelen på Stadlandet og Nord-Norge-banen. Det er jo sånne i utgangspunktet … hmmm … her skal jeg uttrykke meg diplomatisk… dristige prosjekter, det man kan kalle høyrisiko-prosjekter. Det at de ikke er lagt innerst i en skuff for lenge siden, handler veldig mye om at man har lokale helter som har en evne til å argumentere for sitt syn. Og da sier de ikke bare: ‘Send mer penger!’. De argumenterer med at ‘dette er bra for landet’.»
Gode argumenter for Drammen
Dag Einar Thorsen synes på sparket det er vanskelig å komme på virkelig gode og viktige saker Drammen kan kjempe for som «er bra for landet» som også kan appellere til velgerne:
«En ting er å bygge et nytt sykehus og skaffe penger til et kulturhus, men en annen ting er å virkelig gjøre de tingene som skal til for å styrke regionen og fører til reell vekst. For Drammen er Havna veldig viktig. Hvem er det som snakker om Havna i Drammen? Hvem snakker om at det kjører flere tusen trailere fra Gøteborg til Oslo? Ingen rundt Oslofjorden vil ta over det. Det er lite tabloid. Det er vanskelig å få blodet til å bruse når det er snakk om næringsutvikling», tenker han høyt.
Frøy Gudbrandsen kan heller ikke hjelpe oss med en knakende god drammenssak på stående fot:
«Det er litt utenfor det jeg skal drive med… men det jeg kan si, er at jeg har en sterk identitet som drammenser fortsatt. ‘Drammen er blitt så fin’, får jeg høre. Det er sant! Men jeg kan bli litt lei av å høre det, for Drammen var da en bra by før og. Drammen et veldig ekte sted. Det er en by med et godt sentrum, kulturtilbud, restauranter, alt man trenger, skisenter midt i byen, vanvittig mange kvaliteter. Det som skiller Drammen fra en del andre steder rundt Oslo er at Drammen er stort nok til at man lever livet sitt der og får en identitet.»
En som har lommene fulle av politiske argumenter for Drammen, er Kristin Ørmen Johnsen:
«Ta for eksempel Integrering- og mangfoldsdirektoratet! Det er for mange statlige arbeidsplasser i Oslo og vi har masse erfaring med introduksjonsprogrammer. Drammen egner seg godt. Det går an å lage en sak ut av det og si: ‘Vi ønsker halve direktoratet her’. Digitaliseringsdirektoratet ligger på Lysaker. Det kunne like gjerne ligget her. Drammen har spennende IT-bedrifter og IT-utdanning på universitetet», sier Johnsen.
Når hun først er i gang, ramser hun opp flere muligheter:
«Det kan være underavdeling av Zero, organisasjoner eller knoppskyting fra organisasjoner, direktorater eller å bidra til spin-off til private ting. Vi har jo en fantastisk mulighet i Lindum. Det kunne vi gjort mer ut av», mener høyrepolitikeren.
Når det gjelder samferdsel, mangler hun heller ikke tanker om hvor Drammensregionen må sette inn støtet:
«Dette med Holmenbrua må løses. Flytoget er en egen debatt. Det at Flytoget nå stopper i Asker, og regjeringen vil avvikle, legger det hindringer i veien for Drammens befolkning. Vi må passe på at vi ikke mister noe vi har fått. Vi må tenke nytt på infrastruktur! Vi er nødt til å bygge ut for fremtiden. Drammen bør kjempe for å få en bybane. Da må staten hjelpe til. Men lokalpolitikerne må ville det. Blir de med, kan det skje ting. Vi kan være forsøkskommune på el-ferger. Vi må utnytte det at vi får sykehus og helsepark …», sier Kristin Ørmen Johnsen og stopper sin egen idéstrøm med en konklusjon og et tips til kollegene på Buskerudbenken:
«Du må ha et prosjekt å kjempe for. Du må ha prosjektet ditt og jobbe med det hele tiden.»
